lørdag

Ikke alltid blir alt sånn som man tenker at det skal bli. Sånn som nå, hadde planlagt en god og lang vinterjogg før frokost.. Gledet meg til å møte Vicka på cafeen i menigheten klokka tre og reise til en annen by og besøke ei veninne etter det... Men grunnet enellerannen bedervet bakterie, har det blitt med joggerunden mellom senga og toalettet helt siden klokka tre i natt og fram til nå, når jeg føler meg så frisk at jeg har utvidet runden til kontoret og sitter og blogger og hører på lovsang fra livets ord. :)

Ellerså går det bra med meg og damene og barna. De er så utrolig åpne og sultne på undervisning nå. Det er en fryd å undervise de. Jeg har endelig fått hakket hull på Teen Challenge pensumet, det som liksom er laget for studenter på slike sentere som vårt. Og den er sååå bra! Hvis jeg skal undervise alt det der de neste to årene, kommer jeg til å bli skikkelig vis og sterk og åndelig og rik og kjærlighetsfull:)

Mandag kommer det en ny jente hit. Ei som har en bebi på to måneder. Jentene virker tilsynelatende i allefall veldig åpne for å ta imot henne. Men alle som budsjetterer et damerehabsenter, vet jo at sjalusidramaer krever sin plass uansett hvor hyggelige omstendighetene synes å være.:)


Så det ligger i kortene også at det vakre stilfulle oransje og grønne rommet mitt med alle de stilfulle møblene er en meget ettertraktet sone.. Så det blir spennende hva Gud kommer til å finne på med det. Han er i allefall utrolig god mot meg!

I'm in Kiev. I've been to Teen Challenge Coffie house. Allways when I'm there and say things about Jesus and stuff people get saved. Today this guy with grey cap and another woman got saved. I'm so happy! Not because of me, but because God loves these people so much!!!:D Because of this wonderful gospel.. That Jesus payd and took away our sins so we can have free access to God.. Has accually given me a new brother and a new sister today:D

And I'm MORE MORE happy.. 'cause I know that when I get back from christmas-vacation in Norway we'll start coffie house in Donetsk too! HOME!

I can't wait. <3

Pray for us!

Dom Bertine is doing well!

Two new girls just moved in. So many girls need help in this country. I'm happy that I happen to be on the right side -the one who wants to help.. People may say that I'm wasting my life. I'm young, should been in university somewhere, dating a lot of boys, having a lot of fun.. Realizing myself, thinking about investing in my future. I'm so tired of all this selv-sentered thinking. I'm only 22, but I've allready realized that the more I try to "find a good life" the worse it becomes. I'm so glad that my Lord Jesus sat me free from myself so I can live for those he loves. Of course -he loves me! He nourished me.. Takes care of me! Thank GOD he (though his wonderful people;) gave me this amazing Eurotour recently. When I went with youths from word of life church Donetsk -to word of Life church Sweeden;) By bus, train, ferry.. Through Europe! Prague, _Berlin, Copenhagen, Krakow.. He loves me! I know He loves me!

I'm so happy.. Because I don't have to worry if he loves me or not.. I can put my eyes, arms and heart around.. VIKA, 8 months.. Left by mum.. And her sister NIKA, 2 and an half. :) I don't care if I waste love. I don't have anything, I've got it for free, and I can give it for free!:D

Så har man snart endelig pugget og lært seg passe med russisk nok til å forstå at det er Ukrainsk som er det nye in-språket.. Ingen som snakker det selvsagt, men alle skilter og kinofilmer er på Ukrainsk.. Ok så får jeg lære meg litt Ukrainsk da.. Men ikke idag. Haha.

I går fikk jeg vite at jeg må ut av landet for å få oppholdstillatelse før 18 november.. Greit for meg med en liten luftetur, men kjipt for Magne og Olga som må ordne alle papirene for visumsøknaden på under 20 dager.

Idag begynte ene ungen med hiv å blø neseblod. Takk Gud for salme 91 og domestos-vaskemiddel.

Når det regner må jeg finne på noe gøy. Jentene vet ikke hva de synes er gøy å gjøre, fordi de aldri har prøvd. Nå har den ene av de tre hus-arbeiderene hos oss slutta. Hun var gammel, men trist likevel. Jeg og tanja skal ta vakta hennes. Da skal vi skru av alt lyset i helehuset og leke mørkegjømsel. Det blir gøy. Det finnes morsomme ting å gjøre i alle tider av året. Heldigvis.

11.10.10

Det er en ting jeg angrer bittert på fra min barndom.
Fra den gangen vi hadde kaniner. Pernille, Vanilje, sjokoladepudding, Toppy, sjokoladekake og Kari.
Vanilje var nesten helt hvit.
Vanilje fikk barn i fjøset endag hun var på rømmen.
Barnefaren var ukjent, men Toppy var kastrert, og resten av mannekaninene var så og si forholdsvis nært i familie med hverandre.
(Det må legges til at vi var ikke spesielt flinke til å passe på at kaninene våre ikke rømte.)
Da vi fant vanilje og barna klarte vi og fange henne og putte henne og de fem nydelige små inn i buret igjen.
Vi lekte med Vanilje og barna. Det var gøy. Liv-Eline var 2 år og frydet seg stort. Jeg var 12 tror jeg. Vi lekte med kaninungene helt til mamma ropte at vi skulle legge oss. Da la vi over buret, noe vi trodde var et passe stort lokk.
Så gikk vi inn i huset og la oss i sengene våre og gledet oss til å våkne opp til en ny lekedag med kaninene, fordi det var sommerferie og vi måtte ikke på skolen først.
Morgenen etter løp jeg i pysjen ut for å se til de små ulldott-kaninene.
Men..
De var borte.
Moren var alene tilbake.
Vi lette.
Vi fant de ikke.
Vi gråt.
Pappa kom og trøstet.
Pappa sa: Kom Hanne-Mari, så drar vi på Obs og kjøper oss en is.
Jeg skrek NÆÆÆI JEG VIL IKKE HA IS JEG VIL HA TILBAKE KANINUNGENE!
Men pappa kunne ikke gi meg tilbake kaninungene.
Den dag idag angrer jeg bittert på at jeg avviste isen med pappa på OBS. Tenker på det veldig ofte når jeg har lyst på is.

Så! Ta visdom av min historie kjære venner!


Ellers er Gud God. Natasha og Dima ble gift. Det ble pent dekorert, folkene spiste og danset og frydet seg. Bryllupp er heftige emosjonelle saker for hormonelle eksnarkomane damer. Men senteret står tilbake like helt, takket være Gud for hans nåde mot hormonelle kvinner og gravide kattepuser. Tanja er også veldig god, Takk Gud.

Jeg har begynt i lovsangsteam i ungdomsarbeidet i Livets ord.

To av jentene våre går nå på bibelskole i Livets ord.

Imorgen drar jeg og Tanja til Kiev for å være sammen med venner. Det blir godt med ferie.

Tchastlivna!:D

24.9.10

Bare pappa kan sende en sms med teksten ":-)" helt til Ukraina.

:-)

Nå har endelig vannet kommet tilbake. Det forsvant i går morges. Denne gangen var vann-lukkerne geme nok til å ringe på forhånd. Vanligvis tar de vannet bare uten å gi et pip. Var litt tørst i går, men så dro jeg på onsdagsmøte i kirka, og der har de gratis vann.

Kjenner ingen som har levd et liv så langt fra døden som Hanne-Mari Horverak:-)

Ellers går livet bra. Jeg har malt gjerdet blått, og ”grugleder meg” til å dekorere det med blomster & trær etter ideer fra jentene. Bryllupsplanleggingen til Natasha og Dima er i full gang.

Sist helg var det konferanse i kirka vår. 4000 på hvert møte. Det er litt stas. Jentene elska det. Jeg også. Jeg er så glad at det finnes noe som heter menighet! Et rede man kan ta med seg fuglungene sine, og vite at de får all næring og oppmuntring som er nødvendig for at de skal vokse sunne & friske. Selvsagt er jo ikke menigheten perfekt. Hallo. Jeg er jo der…

Jeg er så glad at Tanya er her! Vi har begynt å undervise en del sammen. Det er gøy. Sist uke var vi på championsleage-kamp. Vedder på at ingen av dere bor i en by hvor et champions-leage lag spiller hjemmekamper som man får kjøpt billett til for kroner 29,50.

Ei av jentene våre får kanskje det andre barnet sitt tilbake som barnevernet tok. De tok ham fordi hun levde sammen med en ekkel gammel narkis. Men nå bor hun hos oss. Det er rettsak 1. november. For alle som føler for å joine ”oprasjon tøm Ukrainske barnehjem” –vær med å be!

Donetsk in sharka (heat)

I'm in Donetsk!

I've got a new bisyckle from Magne and Olga. It's pretty. In titan. An expensive one Magne got from a businessman in Norway or something. It's awesome. I can go everywhere with it! On all cracked trails.. In forests.. In narrow streets..  Everywhere! The roads are pretty "jumpy". So I suppose I'll probably get barren. But it's ok. It's worth it. I've allready considered that I will adopt all my kids anywy.

Earlyer I was afraid to get lost here in Donetsk. Now I really try hard to accually get lost. But wherever I ride, I see something I've seen before with Vicka or somebody else. The world is small. I like to be without handycaps!

By the way handycaps, I did my first bible-lesson in Russian yesterday. And the girls said they understood everything. Ofcourse they had to help me a lot. Especially Vicka is great. She knows my heart, and she knows the Lord pretty well also.

We have four girls altogether now. Two of them are very mature now. They'll both study at the word of life institute her in Donetsk from October. Two of them came this summer. They are cute, silent, very nice, but also very broken.. Their kids are the same.

-But u know what? Next sunday I'll get a roomie from Ywam in Kiev! Her name is Tanya, she'll serve with me for about a month. That's awesome! 'Cause Darina has taken a job in a company this year, and aren't able to serve in here daytime. But anyway, she's my friend of course. Thank God!

The center has got a new pretty garden, where we can barbeque shashlik, sing load in the evenings and play with the kids. We've got a lot of geese and heens. They are cool.  We'll eat them. They eat everything. and wakes up at 0500 o clock in the morning. Out next Next project will be to paint the wall. It will be beautiful.

Stay blessed! :D Hanne-Mari

22.8.10

Thoughts in the train about friendship…

I’ve spent some wonderful days in Kiev!  Being with Kiyomi is amazing! I love her!!!

Today I was with her at the goodbye-party for her friend Julie. Julie is an amazing girl. She came here tree years ago, to work and be a part of an international christian student-fellowship program in Kiev. Julie made friendship with them, between them, brought them to church and dicipeled them. Like Vicka, who is now leading teen challenge’s outreach-team.

 I met Julie last time I visited Kiev. Kiyomi was so sad, because she had to leave me for a retreat with the worship-group for one night. But no problem! Julie said ”I can hang out with your friend”. She did. Even though I had never met her before. We went for a walk.. Went climbing, but since it was mai 1 th, we went to visit her friends instead. I had such a good time with her! I didn’t expect such a warm including from somebody I would probably never meet again..

That’s what makes her so awesome! She knows how to love people unconditionally.. Non-profitally.. Voulentairy.. Without expecting anything back.

SO often we make friends with people because we want something.. People that might help us with something.. Make us look cool.. Give us the right conections, so we’ll succeed with business, or get married with the right one.. Or as among many of us christians, get a new soul to heaven and be able to bost a little on judgement day or in church on Sunday.

But Jesus calls us to just love. Like he did. He made friend with bandits, hyperactive fishermens.. prostitutes.. Criples.. He had nothing to get. Only to give. Because he gave his very everything,  he has billions of friends all over the world today. J

Nå sitter jeg igjen på flyet med retning Kiev, Ukraina.

Jeg har hatt en overakskende god sommer i Norge. Tjent penger, hatt ferie, tilbrakt tid med venner og familie. Syklet og løpt og flyttet jern. Og spist brunost og makrell i tomat hver dag. Litt brun har jeg blitt også, ikke takket være antall ferie dager med sol og bading, men takket være antall arbeidssdager med vedkasting og blåbærsanking på Trøgstad fort. TAKK GUD! (Og takk tante Anne og Onkel Morten for at jeg fikk tilbringe FIRE av helgene mine med dere!:)

På fredag var jeg i begravelse. Lørdag i bryllup. Søndag fikk jeg forbønn på OKS. Mandag fikk jeg ny PC. Tirsdag nytt kamera. Og i dag en ny mp3 spiller og en hyggelig avisomtale.

Jeg føler jeg har alt jeg trenger for å flytte til Ukraina nå. Dette til tross for at pappas fjøsvekt var noe unøyaktig, og at jeg etter meget strevsomme frustrerte søvnløse timer stod i innskjekkingen på Gardermoen med ELLEVE kilo bagasje. Jeg kunne hatt tyve. Men det værste var likevel.. Da min altforsnille pappa (som fulgte meg helt til sikkerhetskontrollen!) hjalp meg å putte alle de tunge bøkene mine over fra håndbagasjen til bagasjen, mens den snille mannen i innsjekkingsdesken smilte, kom pappa til å putte BIBELEN min i bagasjen!

Da jeg fant ut det, føltes det som om Guds nærvær hadde forsvunnet fra meg. Og det kan jeg ikke dra uten.:)

Hei!

Nå har jeg vært i Norge i 14 dager. Til nå har det vært kos. Jeg har begynt å sommerjobbe på Trøgstad dagsenter. Jeg begynner ikke fult før i slutten av juni, men får opplæringen allerede nå slik at jeg kan få ekstravakter. Og det vil jeg jo gjerne ha. Ellerså er det våronn nå.Gårdsarbeid har ikke akkurat stått øverst på min agenda de siste fem årene, men jeg synes ikke plogsporene mine er så ille som de var da jeg gikk på ungdomsskolen og de eplekjekke odelsguttene i klassen ertet meg for "pizzastykkene" mine. Nå dyrker vi økologisk spelt og emmerhvete. Meitemarkene er feite som hoggormer. Det er bra. Det synes alle måkene og|så. Jeg synes feite marker er penere enn måker.

Nå har jeg vært hjemme en god stund. Kultursjokket er jo alltid like stort, og det er kjempevanskelig å begynne å snakke norsk igjen.

Not.

Hehe.

Denne sommeren skal tilbringes på  et Dagsenter. Der skal jeg hjelpe folk med diverse behov å synge, lage postkort, hogge ved, osv. Opplæringen er jeg ferdig med nå. Det ser ut til at det blir varierte dager. Noendager rømmer man hurtigflygende vedkubber, andre dager makulerer man papir. Menneskene er utrolig søte, unike, og ikke minst varierte.. I allefall er jeg overbevist om at Gud elsker hver enkelt og har en plan for livet til alle sammen.

Ukraina har gjort meg så utroig glad i barn, JEg merker at jeg synes det er tøfft det er å være borte fra Nika, Anja, Segey, Slavik, Vlad, Kristina, Daniel, Alina, Goggen og Vikka. Da jeg var der i begynnelsen, synes jeg helt ærlig at det var litt slitsomt. Nå på slutten, trakk jeg til de når jeg var sliten. Et rehabsenter med barn har en enorm kraft og legedom bare i barnas nærvær.

I helga besøkte jeg broren min i Kristiansand. Å se havet er et privelegium jeg på en side mener å ha "gitt fra meg" i livsstilen jeg har valgt. Så da blir jeg veldig glad når jeg likevel i enkelte øyeblikk får skue havet... PENT!

24. april: Sånn er det å lide for evangeliet i Ukrina.

For fire uker siden fant jeg på en vits helt av meg selv: Hvordan pynter man opp et Ukrainsk nabolag? Kjøper seg en salatavi (salat-grønn) Lada! *lol*

Men nå er det så pent i Ukraina at jeg kunne solgt hytter til kresne oslo-folk på toppen av de radioaktive slam-haugene her. Det er VÅR og aprikostrærne blomstrer. Jeg kan ta bilder og filme, men skulle ønske jeg også hadde en lukt-opptaker… Hvorfor har ingen funnet opp det? Det kan da vel ikke være så vanskelig?

Men.. De siste ukene har egentlig vært litt strevsomme. Jeg tråkker over heletiden når jeg løper, så foten svulmer opp til størrelsen av en tennisball. Noe jeg selvsagt blåser jeg i, fordi jeg har funnet ut at tennisballen blir større når den blir stiv og kald.

SÅ: Så har sagt til Far i himmelen at neste gang han velsigner meg, kan han velsigne meg med en sykkel. Så kan jeg for det første trene en litt annen muskelgruppe, og dessuten komme meg litt mer rundt.

OG! I dag var jeg og Darina på besøk hos Magne og Olga, lederne våre. De har vært på Teen Challenge-konferanse i Italia, så altfor lenge pågrunn av alle de mystiske sykdommene til Island. Så vi hadde masse å snakke om. Og så spurte jeg Magne hvor jeg kunne kjøpe sykkel, og så sa han at han hadde stående en titan-sykkel som jeg bare kunne få.

Det er moro med velsignelse. Det er gøy å velsigne jentene med is. Det er gøy å slenge litt velsignelse i kollektbøtta i kirka på søndagene. Men nå har jeg blitt velsignet med en FIN sykkel… Det fikk meg liksom til å innse at jeg har råd til å velsigne mer.

Darina og mannen, Sergey har blitt velsignet med et helt hus. Og det skal de dele med meg fra august av mens jeg tjener i Teen Challenge i 2 år. ÅH! KjæreGUD såbra! Hvordan skal jeg velsigne tilbake for det? Darina og Sergey er vanntette velsignere. Tror aldri jeg har klart å betale henne tilbake om hun har lagt ut for noe. Det er gøy med sånne folk som det er så vanskelig å velsigne at du liksom må lure TIL de velsignelsene i et svakt øyeblikk. Akkurat sånn som Jakob lurte FRA Esau velsignelsen. Hehe!

Jentene på senteret lærer også å velsigne. Selv ikke engang den griskeste av de holder hardt rundt pulverkaffen hun kjøper for lommepengene sine. Det er gøy å se hvordan de også lærer å leve dette livet. Det gøye er at når atmosfæren begynner med raushet, blir misunnelse overflødig. Alle ler og fryder seg når noen blir velsignet. Grunnen til at vi kan leve dette livet i velsignelse, er fordi vår himmelske Far allerede HAR velsignet oss med all åndelig velsignelse i Kristus Jesus (Ef 1:3) Og da er det så enkelt! Hva har vi som vi ikke allerede har fått? (1.kor 4:7). For intet har vi fått det –for intet kan vi gi det! Sommerfugler orker ikke å bære masse velsignelser på de vakre vingene sine. Bedre å la velsignelsene fly etter seg. (sal 23:6)

Sommerfuglen ”Anithka” (søtnos-versjon av kortnavn-versjonen min som er Anya, som jeg heter nå:) flyr straks hjem til Norge for å bli Hanne-Mari i sommervikariat på Trøgstad dagsenter. Og for å være med bestemor og lage smykker. Se familie, venner og menighet.. Ja, velsigne.. Etter at Maria og Arne har gifta seg i august, reiser jeg tilbake hit og blir her i to år. Først skal jeg hjelpe pappa med våronn.

Våronn ja. Det får meg til å tenke på de røde såkornene man sår med. De er det farlig å spise har pappa sagt. Da kan man dø. Jeg tror litt på det åndelig også. Å spise såkornene dreper velsignelsen fra livene våre.

La meg bli en pottetett velsigner kjære Far! Man har ALDRI så lite at man ikke kan velsigne. Det står i 2.kor 9:8. La meg vokte meg for å tro at de bitte små røde såkornene er mat til megselv, for det er de slettes ikke! Det er såkorn som blir til STORE avlinger! Ikke bare i mitt liv men i MANGE andres også!

Hallo.

Hanne-Mari Har det bra. Ukraina er hjemmet mitt nå. Jeg fryder meg over hver dag. Vil at de aldri skal ta slutt. Er litt småskuffet når klokka har blitt 10 om kvelden allerede, og søvnen presser på. Dagene går så FORT!

Denne uka har vi gjennomført konferanse for Teen Challenge Ukraina. Vi er ikke så mange enda, og heller ikke offentlig registrert enda. Men det er mange som har hørt om oss, og som er interessert i å stå sammen med oss. Teen Challenge er tverrkirkelig. Og det er bra, fordi når alle ismer og asmer kommer til enden, er det bare to typer kristne. Snille og slemme; De som vil hjelpe andre, og de som ikke vil hjelpe andre.

Og når alt kommer til alt, er det i grunnen også bare en som snill som kan hjelpe andre.

En mann fra Polen Teen Challenge underviste om han i 4 dager. Om Gud, og alt det fantastiske han har gjort for oss. Hans nåde som er så grunnfast at ingen narkoman kan synde den bort. Om hans rike, som inneholder mer enn nok til all god gjerning.

En saftig nådekonferanse med andre ord. Alt var gratis, mat og opphold og kaffe. For vi vil jo at mennesker skal bli oppmuntret?:) På hver eneste pute på Filadelfia-hostellet, hadde jeg og jentene lagt hjemmesnekrede kort med bibelverset fra Jeremia 32:17 ”Se, jeg er Herren, all kjøds Gud. Skulle noe være vanskelig for meg?”

Kiyomi kom fra Kiev sammen med Sergey og Mariana for å være sammen med meg og lede lovsang med meg. Hun er fra Hawaii og spiller tromme. Vi hadde det SÅ gøy. Deilig å ha noen gode venner å le med, skravle med til langt på natt, reke gatelangs med og spille lovsanger sammen med. Wow, hvilken velsignelse å også ha VENNER midt på misjonsmarkenJ

Alltid mye spennende som skjer. Olga klarte i farta å spørre feil mann om å hjelpe meg med lovsangen. Hun trodde det var den trofaste Filadelfia-lovsangslederen, men det var en eksnarkoman fyr som het Sasha som bare var veldig ivrig etter å lære meg alle de fine sangene han kunne. Jeg prøvde så godt jeg kunne og henge med, men ble etter hvert veldig frustrert. Men takket være Gud og Kiyomi, fikk vi løst floken, og Sergey klarte på en pen måte å forklare Sasha at han var ”nie nada”. Den ”rette” Filadelfia-gutten kom på plass, og ”alt gikk bra.

I kveld har vi hatt lovsang og nattverd med jentene. Siden vi også hadde delt nattverd på Filadelfia, lurte Vicka på om det var greit å ta nattverd to ganger på en dag. Så fant jeg på mitt første russiske rim! Mnoga hlebaprelomlenie – mnoga istjelenie! På norsk blir det: Masse nattverd, masse helbredelse. Selv om det ikke rimer på norsk, er det helt santJ

Last week update from Bertine-house, Donetsk:

Konference in Word of Life church, 5000 visitors. We were there. 

And we will soon host the conference for teen challenge -Ukraine. This rooms are in the hands of me and the girls, in order to make them nice & fresh.. To be continued!

Our miracle from God -VICTORIA is here! She's the second Victoria born at the center. Her future is VICTORIOUS! 

Isn't she beautiful??

One happy family! Vicka, Dasha and Nika:)

And Kristina is doing a great job as the big sister of ALL!

God is great and his mercy endures FOREVER!

Sommerfugl II

Engang var jeg en larve. Så ble jeg en puppe.

Men heldigvis, en vakker dag fikk jeg komme ut av puppen. Jeg fikk forlate dette mørke, tunge, illeluktende som holdt meg fanget. Nå er den råtnet bort uten meg.

Jeg har fått et nytt liv. Jeg er fri. Jeg har vinger som jeg kan fly med. Igjennom jerngitter og over bronsebommer. Rører noen meg, blir jeg ikke skadet. Det er jeg for enkel til. Skyter noen etter meg, treffer de med aldri. Jeg er beskyttet av loven om aerodymamis.

Hva gjør jeg her? Jeg har ingen egen agenda- Det er jeg for lett til. Jeg kan bare fly dit vinden fører meg.

Jeg har ingen stemme. Likevel kan jeg tale.

Fordi Han som satte meg fri fra puppen og gav meg vinger, gav meg også vakre vinger. Fargerike vinger.

På russisk er ordet for farger og lys det samme. Derfor vil jeg være her hvor fargene mine også lyser.

Hva grunn har jeg til å gjemme meg? Eller hvorfor skulle jeg holde fargene mine for meg selv? Når jeg kan fly..

Ned på jorden. Løfte vingene mine idet vinden løfter meg opp mot himmelen igjen.

Og da får menneskene nede på bakken øye på meg. Babushkaene og djevuskaene. Kvinnene, mennene og de små barna…

Og når de ser meg, ser også Himmelen.

5. mars

Denne uka har gått veldig fort.

Prøver så godt jeg kan å lære jentene at det er ikke så stor velsignelse i å drikke te og sladre heledagen. Da er det i det minste bedre å gjøre som Babushkaene, drikke te, sladre og strikke. Jeg og Darina har begynt å lære jentene engelsk. Det er interessant…

Mandag feiret vi 8. mars. Det er en viktig dag her i Ukraina. Kvinner i alle aldere blir æret og satt pris på med blomster, konfekter og gaver. Det er hyggelig å få litt pris og ære innimellom.

Ellers har jeg undervist om Guds farshjerte. Det er et veldig viktig tema. Ikke bare for eksnarkomane, men for alle som vil vokse opp og bli sterke kristne.

På grunn av det verket Jesus gjorde på korset, kan vi få kalles Guds barn og VÆRE DET! Gud er vår FAR! I gamle testamentet, er han som en ektemann, hyrde, Gud.. Jesus viser han ved et nytt navn –FAR!

En Far har ingen egen agenda som gjør at han elsker sine barn. Annet enn at vi er barna hans! Slutter du i jobben, og kommer tilbake igjen, må du begynne fra bunnen og bygge opp tilliten. Er du utro mot kjæresten, er det lite sannsynlig han eller henne tar deg tilbake, selv om du ber aldri så pent. Men rømmer du fra FAR leter han etter deg dag og natt. Gråter. Ser etter deg.. Og når du kommer tilbake løper han mot deg, kaster seg om deg.. Gir deg de dyreste peneste klærne. Og arrangerer kjempefest. Når du er Guds barn, er du alltid på øverste plan av velsignelse, uansett hva du måtte finne på!

Wow!

Ellers har jeg laget en del sanger denne uken. Noen av de, har jeg sammen med Tatiana Kalistratavna oversatt til Russisk. En av de har jeg kopiert opp og lært jentene.

Og det er GØY! Jeg visste at jeg skulle lage russiske lovsanger, men trodde ikke at det skulle skje så fort. Ting skjer mye fortere når man velger å involvere andre som er flinkere enn seg selv. Det er sikkert og visst. 

Jeg må skryte litt av meg selv…

Jeg er her for å inspirere jentene… Jeg er så flink til å inspirere!

De siste dagene har bare frydet meg stort i Herren. Og det fine er at uten å mase (fordi jeg er utrolig dårlig til å mase på russisk), så får jeg jentene interessert i det samme som jeg er interessert i. Nå vil flere lære å spille gitar. Jeg jogger ikke alene lenger. Jentene sitter time på time og strikker, klipper og limer, etcetc. Og jeg elsker at de drar tak i meg, eller dunker på døra mi fordi de har mistet noen masker, trenger hjelp til akkorder, etc. Herlig!

Jeg er storesøster. Jeg har makt! Jeg kan få de til å gjøre nøyaktig hva jeg vil ved å være et godt forbilde. Jeg må innimellom inspirere de litt til vasking også. Olga har sagt at to ganger i uka er fint.

Men dørdunkingen gjør at jeg har begynt å tenke meg om et par ganger ekstra her i livet. Fordi nå har jeg på en eller annen måte… Tilfeldigvis… Fått Tatiana Kalistratovna, babushkaen som jobber her, interessert i datamaskiner.

Kapustadager, solskinnsdager og akedager.

I dag har det vært søndag. Jeg hadde med meg tre av jentene, pluss to barn på ungdomsmøte i Livets ord. Ungdomsmøtene i Livets ord er veldig bra, fordi det er oversettelse til engelsk i headset. Fordi det er ungdommer som er der. Undervisningen og lovsangen er bra, og hver gang blir noen frelst. Slike menigheter trives alle i. Dasha hadde aldri vært der før, og trivdes veldig godt, sa hun.

Nastia, den nye jenta som kom, forlot senteret etter bare en natt. Heldigvis rakk hun å ta imot Jesus i hjertet sitt. Det er klart, jeg vet jo at Guds plan for mennesker alltid er liv, glede, framtid og håp, ikke rus, destruktivitet og dårlige forhold.

Dagene er forskjellige. Noen dager er himmelen blå, og man ser alle fargene og linjene i landskapet helt tydelig. Andre dager er det tåke, sludd og snøvær. Og man ser ingenting. Handicapede Lars på Dagsenteret synes ser ut til å ha en mer meningsfull hverdag. Bemerkelser som familie, kolleger og venner kan ha glippet ut i beste mening en eller annen gang danser i takten av sitt eget ekko, i det store tomme rommet hodet mitt kjennes ut til å være. Kapusta er en ukrainsk kålsalat som er veldig god. Jeg kan fint spise den til alle måltider. Men ikke ufrivillig fordi hovedretten er uspiselig. Da blir magen også et digert luftrom (som det ikke finnes katalysator for), mens tunga kjennes som en eddiksvamp.

Det er så LETT å føle seg litt kapusta her i verden. I alle fall i Ukraina. Hvor jeg snakker språket deres dårligere enn en unge. Landet er i en elendig forfatning. Den nye presidenten folk frykter å være en råtten mann som vil selge landet deres til Russland. I nabolaget, bærer annenhver person jeg møter en flaske med alkoholholdig innhold. Jentene på senteret har blitt solgt, misbrukt, ødelagt av rus, fengslet, gjort ufrivillig gravide… Og har barn. Barn som aldri har gjort en synd i hele sitt liv! Men likevel får skyldebøtter mammaene skulle tømt over onde halliker, sviktende velverds vesen, onde ekser, osv.

Gud, Gud, Gud.

Men midt i kaoset, er det viktig å ikke kaste fra seg de gode vanene man har tillagt seg. Jeg vil jo ikke begynne å krabbe igjen bare fordi jeg et øyeblikk ikke klarte å gå. Eller kaste fra meg kartet bare fordi jeg har glemt hvordan man vender og snur på kompasset.

Det er da det er godt å ha ”en venn som er nærmere enn en bror” Jeg takker alltid Gud for fantastiske Kiyomi jeg ble kjent med i Kiev. Hun kan jeg ringe å prate med når jeg har mistet orienteringssansen. Her i tidligere SSR ser jo alle bygninger og markedsplasser like ut, så det er ikke så rart man mister orienteringssansen litt.

Faktisk ringte også lillebror idag! Det må ha kostet han en formue. Han er også misjonær fra Østfold sånn som meg, bare i Kristiansand. Misjonær med notatblokk og speilreflekskamera. Vi måtte holde litt sammen i dag, sa han. Fordi alle de andre i familien vår har akedag. Onkel Erik har laget skitrekk. De aker, griller og tar bilder. Alle, ja til og med Arne er der! Arne og Maria har forresten forlovet seg og skal gifte seg til sommeren.

I dag begynte vi å lage kort vi skal velsigne alle gjestene på TC-konferansen i april med. Jeg danset på kjøkkengulvet med lille Anya, som jeg har lært å si ”hår” på norsk. Ærligtalt det kan regne og snø, men jeg har da ikke så dårlig orienteringssans at jeg ville vært et annet sted!;) 

Fredag 26. februar

Nok en uke har passert. I stad leste jeg i Bibelen…

Om hvordan disiplene hadde vært på misjonstur, og kom tilbake til Jesus. De har hatt masse å gjøre, og hadde ikke hatt tid til å spise engang. Så da fant Jesus ut at de skulle dra på piknik ut på landet. Det var en god ide, syntes disiplene.

Så Jesus og de 12 kastet loss og padlet av gårde i den forholdsvis romslige båten de hadde lånt for anledningen, med kurs mot en jovial strand bare de visste om. Trodde de.

Jeg vet ikke hvor de kom fra. Enten hadde de blitt kjent med disiplene til Jesus igjennom misjonsturene de hadde vært på.. Eller så hadde de møtt Jesus før. Eller hørt om han gjennom noen andre som hadde møtt ham. Ikke vet jeg, men inntrykket satt tydeligvis dypt. Hvem som hadde sladret om den øde stranden, er i alle fall ikke godt å si. Tradisjonelt har Judas fått skylden, personlig holder jeg en knapp på Peter. Han hadde en tendens til å bruke utestemme overalt.

Men nok om det. 5000 hadde samlet seg for å se de. Høre om Gud. Høre om hans plan for livene deres.. Og Jesus synes synd på dem, og satte seg ned for å undervise de. Lenge underviste han dem. Så lenge at det ble kveld. Og den fredlige pikniken de i utgangspunktet hadde planlagt, hadde fremdeles fått vente på seg. Så visstnok var de 12 piknikturistene sultne, med det var sannelig også de 5000 som hadde hengt seg på. Sultne folk er risikabel business. Det vet de aller fleste som har hatt noe som helst med andre mennesker å gjøre i løpet av sitt korte eller lange liv. Sultne folk er heller ikke de dyktige til å komme opp med de glupeste løsningene. Så disiplene fant det heldigvis lurt å ta opp saken med Jesus, den klokeste blant dem. ”Dere skal gi dem å spise” var det korte, men ikke helt ukompliserte svaret han kom med. Etter mye om og men fra disiplenes side, fikk de seg til slutt til å tråle menneskemassene for det som var av blingser og småfisk. Og riktignok, helt tomt var det ikke! Trålingen hadde gitt en avkastning på 5 brød og 2 fisker. Disiplene visste med seg selv at de kvinnelige anorektikerne på den tiden, pleide å spise to fisker og seks brød til kveldsmat.  Så istedenfor å gi den dyrebare matpakka til en kvinnelig anorektiker, gav de den til Jesus. Og Jesus konsumerte den ikke. Derimot bad han disiplene om å dele ”saueflokken” inn i grupper på 50 og 100, og be de om å sette seg ned på det grønne gresset.

”Hva gjør Jesus? Hva er det han setter i gang nå? Sjelesorg mot sult i grupper?”

Jesus er helt rolig. Han holder fiskene og brødene i hendene, og løfter ansiktet mot himmelen. Sier noen ord til Gud. Gud, som Jesus svært kontroversielt omtaler som ”Far”.

Så ber han disiplene dele ut maten til gruppene med alle menneskene.

OG de holder på. Småspiser litt selv. Storspiser litt også. For se! Det er mat nok til alle. Når siden, etter ordre fra Jesus, plukker opp maten som er til overs, fyller de 12 fulle kurver med mat.

Så hva kan man lære av dette?

Selv om alt jeg holder på er småting i forhold. Men likevel er jeg liksom avhengig av Jesu bitte små brødundere i hverdagen uansett. Jeg har 10 minutter å slappe av på. Men så står det en unge og griner mens mor skifter bleie på tvillingbror. Hva gjør man da? Tviholder på matpakka, eller satser på et brødunder? Valget er ikke så vanskelig. 10 minutter strekker ikke til en anorektisk mellommåltid engang. Selvsagt har Gud nok til både meg og lille Sergey. Og Slavik og Kristina og Nika og Anya…

Det gikk opp for meg i dag at jeg snart ikke eier noe som helst selv lenger. Joggeturene deler jeg med Natasha og Alina. Ungdomsmøtet på søndag skal nytes i selskap med jentene. Jeg har riktignok mitt eget rom, men blir stadig vekk avbrutt av jenter som strikker ”tapetshki”. Jeg trodde de kom til å miste masker, men tvert imot – jeg fatter ikke hvordan det går til, med det bare oppstår nye masker på strikketøyene deres! Hehe dårlig eksempel.

Alt som rives fra kjødet gjør litt vondt. Om jeg mister rommet mitt, gjør det sikkert også litt vondt. Men det gjør ingenting! Jeg gleder meg bare til å se og betrakte hva Jesus gjør. Han vet da nøyaktig hva jeg trenger for å gi jentene og barna mat i overflod!  Brødundrene - De blir større og større.

I dag er filterkrana tett. Det er irriterende. Jeg vil lære meg hvordan man fikser den. Jeg vet det er mannfolkarbeide, men det hjelper ikke.

Ellers er det scrapbooking som har stått på tapetet denne uka. Lille Hanne-Mari har flydd Donetsk rundt etter materialer.. Som var svært vanskelig å fremskaffe. Hva skal man med pene ark liksom i en stygg by. Jo da, jeg forstår hva de mener.. Jeg synes ikke det er så pent her jeg heller. Men når jeg tenker meg om, er ikke Lillestrøm spesielt bedre, med tanke på at jeg er en skapning født ovenfra. Himmelen er stedet tiltenkt for meg. Der er det gater av gull. Så da blir utgangspunktet litt annerledes. Jeg er rett og slett for god for denne verden uansett hvor jeg befinner meg.

Så da gjelder det å gjøre det beste ut av det. Heldigvis fikk jeg låne Magnes printer. Og ved hjelp av digitalkamera og photoshop var det ikke så allerværst det vi fikk snekret sammen. Jentene ble lykkelige over å få sitt eget fotoalbum, og har arbeidet engasjert med fotoalbumene. De er talentfulle, spesielt Alina. Hun er veldig dyktig til å klippe russiske snøkrystaller. Jeg har brukt store deler av uka på å lære meg det samme, men Alina sine "ruler" fremdeles, for å si det slik.

Alina er mamma til to bittesmå bebier. Da hun lå på fødestuen for en måned siden, ville barneværnet i Poltava egentlig frata henne barna. Hennes eldste datter, Anya på halvannet bodde da hos sin alkoholiserte bestemor.

Men heldigvis, fikk de komme hit til senteret alle tre! Og forrige fredag ankom vesle Anya sammen med vår administrator Lena, som hadde vært i Poltava og ordnet de nødvendige papirene. Gud er GOD!

Anya er fantastisk! Hun lærer ord hele tiden. Jeg har lært henne å si "hår" og "glidelås", i håp om å en gang få noen joviale norske samtaleparnere.