torsdag, oktober 08, 2009

styrke



20 oktober reiser jeg til Ukraina. Jeg reiser først alene. Så kommer Minna 13 november. Det går bra.
Jeg er så stor at jeg kan gjøre alt Pappa i himmelen ber meg om.
Jeg er så liten at alt jeg kan gjøre er det Pappa i himmelen ber meg om.
Veldig greit egentlig.

Jeg gleder meg veldig. En dame skal være sammen med oss hele formiddagen og tolke at Pappa ber meg om å fortelle jentene. OG hun skal lære meg og Minna russisk!

Tenk russisk.. Et verdensspråk innført overalt for å lære folk skrudde løgner som førte folket i fangenskap.
Jeg vil bruke det til å lære folk sannheten som setter fri.

19 oktober skal jeg ha oppkjøring.

Før så kunne jeg finne på å holde en oppkjøring hemmelig i frykt for at folk skulle se meg gråte.
Nå synes jeg det er altfor stress å gråte alene.
Det jeg derimot holder sjult, er antallet oppkjøringer jeg har hatt.
Jeg husker nesten ikke selv engang.
Bare husker alle de grønne "ikke bestått"-lappene som forfulgte med i skuffer og skap og permer og lommebøker fremtil jeg kverket de siste i fjor (håper jeg)
Jeg har ikke lest innholdet på noen av de, fordi da kan det hende jeg begynner jeg bare å gråte alene.

Jeg trives med å jobbe i helsebransjen. Det kan være litt stress, men alle forstår deg hvis du begynner å gråte.

Pjattpjattgodnatt.:)