(Skrevet 28.09-14)
Sist jeg skrev blogginnlegg skrev jeg at opptaksprøva på Musikkhøgskolen gikk dårlig. Men det gjorde den visst ikke likevel, fordi jeg kom inn! Nå sitter i bussen på vei til Oslo, og er sånn nogenlunde klar for min første samlingsuke på Musikk og Helse.
Jeg har tenkt litt mer i forhold til det jeg skrev sist om negativitet og positivitet. Det er sikkert flere enn meg som har avslørt hvordan media (særlig tabloid-aviser) bruker negativitet og frykt til å selge. (Jeg mener personlig at det burde vært forbudt å gjøre business av folks frykt og svake nerver.) Selv om jeg ikke leser mye tabloid-aviser, innrømmer jeg at blir litt påvirka av negativitet likevel. Her er bare noen av tankene jeg latt krype inn under hjernebarken de siste ukene;
For det første har jeg observert at jeg har «venta på» å bli sjuk. Selvsagt -når alle rundt meg er sjuke og snufser og blir hjemme, blir vel jeg også syk. Eller? Og alle som «møter veggen». Jeg har helt ærlig tenkt at jeg også kommer til å møte veggen, bli utbrent og sliten og alt det der. For alle vi som er kreative og har mye passion møter vel veggen endag, gjør vi ikke? Eller bli heart-broken eller møte en eller annen type «krise». Når ting går bra, sjer det vel en dårlig ting snart? Er ikke det en lov? «murphys lov»? Og selvsagt; bli arbeidsledig og blakk! Nå har jeg hatt god økonomi lenge, da blir jeg helt sikkert blakk snart. Og etter utdanninga sliter så mange med å få jobb. Såklart kommer jeg til å bli arbeidsledig og gå på NAV jeg også.
Her om dagen trengte jeg en «break», så da gikk jeg meg en tur i heia bak huset mitt, «casa sentralen». Her fant jeg et stille vann, som var så stille og godt at jeg la meg ned å sovnet. Jeg var litt sliten etter en arbeidshelg med ansvar på bcity, og de overnevnte tankene gravdre seg baner under skallen min som «mævver» (maur) under barken på treet.
Men så kom Jesus. Heldigvis. I form av et vers av en salme som jaga «mævverne» ut av hodet mitt. Salmen lyder slik:
Herren er min hyrde -Jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger.
Han leder meg til vann der jeg finner hvile.
Han gir meg nytt liv.
Han fører meg på rettferdighetens stier for sitt navns skyld.
Om jeg enn skulle vandre gjennom dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav, de trøster meg.
Du dekker bord for meg like foran mine fiender.
Du salver mitt hode med olje.
Mitt beger renner over.
Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.
Plutselig innså jeg at den negativitets-mævverne som jeg hadde latt krype inn under hjernebarken ikke hadde noe der å gjøre i det heletatt. Det er da ikke sjukdom og ulykke som skal følge etter meg, men GUDS GODHET! Om det blir trangt om (arbeids)plassen, har min Gud lovet å dekke bord for meg foran alle «fiendene». Og ja, om jeg likevel skulle havne i dødsskyggens dal, så er HAN MED MEG og trøster meg!
Og alt dette tenkte jeg på mens jeg lå ved et stille vann hvor jeg hadde fått sove noen vidunderlige timer i frisk luft, og etterfylt med nytt liv. Det føltes som om jeg skulle renne over av glede.
Takk Jesus.
(Salmen står forresten i Salme 23 i Bibelen;)
