22.8.10

Thoughts in the train about friendship…

I’ve spent some wonderful days in Kiev!  Being with Kiyomi is amazing! I love her!!!

Today I was with her at the goodbye-party for her friend Julie. Julie is an amazing girl. She came here tree years ago, to work and be a part of an international christian student-fellowship program in Kiev. Julie made friendship with them, between them, brought them to church and dicipeled them. Like Vicka, who is now leading teen challenge’s outreach-team.

 I met Julie last time I visited Kiev. Kiyomi was so sad, because she had to leave me for a retreat with the worship-group for one night. But no problem! Julie said ”I can hang out with your friend”. She did. Even though I had never met her before. We went for a walk.. Went climbing, but since it was mai 1 th, we went to visit her friends instead. I had such a good time with her! I didn’t expect such a warm including from somebody I would probably never meet again..

That’s what makes her so awesome! She knows how to love people unconditionally.. Non-profitally.. Voulentairy.. Without expecting anything back.

SO often we make friends with people because we want something.. People that might help us with something.. Make us look cool.. Give us the right conections, so we’ll succeed with business, or get married with the right one.. Or as among many of us christians, get a new soul to heaven and be able to bost a little on judgement day or in church on Sunday.

But Jesus calls us to just love. Like he did. He made friend with bandits, hyperactive fishermens.. prostitutes.. Criples.. He had nothing to get. Only to give. Because he gave his very everything,  he has billions of friends all over the world today. J

Nå sitter jeg igjen på flyet med retning Kiev, Ukraina.

Jeg har hatt en overakskende god sommer i Norge. Tjent penger, hatt ferie, tilbrakt tid med venner og familie. Syklet og løpt og flyttet jern. Og spist brunost og makrell i tomat hver dag. Litt brun har jeg blitt også, ikke takket være antall ferie dager med sol og bading, men takket være antall arbeidssdager med vedkasting og blåbærsanking på Trøgstad fort. TAKK GUD! (Og takk tante Anne og Onkel Morten for at jeg fikk tilbringe FIRE av helgene mine med dere!:)

På fredag var jeg i begravelse. Lørdag i bryllup. Søndag fikk jeg forbønn på OKS. Mandag fikk jeg ny PC. Tirsdag nytt kamera. Og i dag en ny mp3 spiller og en hyggelig avisomtale.

Jeg føler jeg har alt jeg trenger for å flytte til Ukraina nå. Dette til tross for at pappas fjøsvekt var noe unøyaktig, og at jeg etter meget strevsomme frustrerte søvnløse timer stod i innskjekkingen på Gardermoen med ELLEVE kilo bagasje. Jeg kunne hatt tyve. Men det værste var likevel.. Da min altforsnille pappa (som fulgte meg helt til sikkerhetskontrollen!) hjalp meg å putte alle de tunge bøkene mine over fra håndbagasjen til bagasjen, mens den snille mannen i innsjekkingsdesken smilte, kom pappa til å putte BIBELEN min i bagasjen!

Da jeg fant ut det, føltes det som om Guds nærvær hadde forsvunnet fra meg. Og det kan jeg ikke dra uten.:)

Hei!

Nå har jeg vært i Norge i 14 dager. Til nå har det vært kos. Jeg har begynt å sommerjobbe på Trøgstad dagsenter. Jeg begynner ikke fult før i slutten av juni, men får opplæringen allerede nå slik at jeg kan få ekstravakter. Og det vil jeg jo gjerne ha. Ellerså er det våronn nå.Gårdsarbeid har ikke akkurat stått øverst på min agenda de siste fem årene, men jeg synes ikke plogsporene mine er så ille som de var da jeg gikk på ungdomsskolen og de eplekjekke odelsguttene i klassen ertet meg for "pizzastykkene" mine. Nå dyrker vi økologisk spelt og emmerhvete. Meitemarkene er feite som hoggormer. Det er bra. Det synes alle måkene og|så. Jeg synes feite marker er penere enn måker.

Nå har jeg vært hjemme en god stund. Kultursjokket er jo alltid like stort, og det er kjempevanskelig å begynne å snakke norsk igjen.

Not.

Hehe.

Denne sommeren skal tilbringes på  et Dagsenter. Der skal jeg hjelpe folk med diverse behov å synge, lage postkort, hogge ved, osv. Opplæringen er jeg ferdig med nå. Det ser ut til at det blir varierte dager. Noendager rømmer man hurtigflygende vedkubber, andre dager makulerer man papir. Menneskene er utrolig søte, unike, og ikke minst varierte.. I allefall er jeg overbevist om at Gud elsker hver enkelt og har en plan for livet til alle sammen.

Ukraina har gjort meg så utroig glad i barn, JEg merker at jeg synes det er tøfft det er å være borte fra Nika, Anja, Segey, Slavik, Vlad, Kristina, Daniel, Alina, Goggen og Vikka. Da jeg var der i begynnelsen, synes jeg helt ærlig at det var litt slitsomt. Nå på slutten, trakk jeg til de når jeg var sliten. Et rehabsenter med barn har en enorm kraft og legedom bare i barnas nærvær.

I helga besøkte jeg broren min i Kristiansand. Å se havet er et privelegium jeg på en side mener å ha "gitt fra meg" i livsstilen jeg har valgt. Så da blir jeg veldig glad når jeg likevel i enkelte øyeblikk får skue havet... PENT!

24. april: Sånn er det å lide for evangeliet i Ukrina.

For fire uker siden fant jeg på en vits helt av meg selv: Hvordan pynter man opp et Ukrainsk nabolag? Kjøper seg en salatavi (salat-grønn) Lada! *lol*

Men nå er det så pent i Ukraina at jeg kunne solgt hytter til kresne oslo-folk på toppen av de radioaktive slam-haugene her. Det er VÅR og aprikostrærne blomstrer. Jeg kan ta bilder og filme, men skulle ønske jeg også hadde en lukt-opptaker… Hvorfor har ingen funnet opp det? Det kan da vel ikke være så vanskelig?

Men.. De siste ukene har egentlig vært litt strevsomme. Jeg tråkker over heletiden når jeg løper, så foten svulmer opp til størrelsen av en tennisball. Noe jeg selvsagt blåser jeg i, fordi jeg har funnet ut at tennisballen blir større når den blir stiv og kald.

SÅ: Så har sagt til Far i himmelen at neste gang han velsigner meg, kan han velsigne meg med en sykkel. Så kan jeg for det første trene en litt annen muskelgruppe, og dessuten komme meg litt mer rundt.

OG! I dag var jeg og Darina på besøk hos Magne og Olga, lederne våre. De har vært på Teen Challenge-konferanse i Italia, så altfor lenge pågrunn av alle de mystiske sykdommene til Island. Så vi hadde masse å snakke om. Og så spurte jeg Magne hvor jeg kunne kjøpe sykkel, og så sa han at han hadde stående en titan-sykkel som jeg bare kunne få.

Det er moro med velsignelse. Det er gøy å velsigne jentene med is. Det er gøy å slenge litt velsignelse i kollektbøtta i kirka på søndagene. Men nå har jeg blitt velsignet med en FIN sykkel… Det fikk meg liksom til å innse at jeg har råd til å velsigne mer.

Darina og mannen, Sergey har blitt velsignet med et helt hus. Og det skal de dele med meg fra august av mens jeg tjener i Teen Challenge i 2 år. ÅH! KjæreGUD såbra! Hvordan skal jeg velsigne tilbake for det? Darina og Sergey er vanntette velsignere. Tror aldri jeg har klart å betale henne tilbake om hun har lagt ut for noe. Det er gøy med sånne folk som det er så vanskelig å velsigne at du liksom må lure TIL de velsignelsene i et svakt øyeblikk. Akkurat sånn som Jakob lurte FRA Esau velsignelsen. Hehe!

Jentene på senteret lærer også å velsigne. Selv ikke engang den griskeste av de holder hardt rundt pulverkaffen hun kjøper for lommepengene sine. Det er gøy å se hvordan de også lærer å leve dette livet. Det gøye er at når atmosfæren begynner med raushet, blir misunnelse overflødig. Alle ler og fryder seg når noen blir velsignet. Grunnen til at vi kan leve dette livet i velsignelse, er fordi vår himmelske Far allerede HAR velsignet oss med all åndelig velsignelse i Kristus Jesus (Ef 1:3) Og da er det så enkelt! Hva har vi som vi ikke allerede har fått? (1.kor 4:7). For intet har vi fått det –for intet kan vi gi det! Sommerfugler orker ikke å bære masse velsignelser på de vakre vingene sine. Bedre å la velsignelsene fly etter seg. (sal 23:6)

Sommerfuglen ”Anithka” (søtnos-versjon av kortnavn-versjonen min som er Anya, som jeg heter nå:) flyr straks hjem til Norge for å bli Hanne-Mari i sommervikariat på Trøgstad dagsenter. Og for å være med bestemor og lage smykker. Se familie, venner og menighet.. Ja, velsigne.. Etter at Maria og Arne har gifta seg i august, reiser jeg tilbake hit og blir her i to år. Først skal jeg hjelpe pappa med våronn.

Våronn ja. Det får meg til å tenke på de røde såkornene man sår med. De er det farlig å spise har pappa sagt. Da kan man dø. Jeg tror litt på det åndelig også. Å spise såkornene dreper velsignelsen fra livene våre.

La meg bli en pottetett velsigner kjære Far! Man har ALDRI så lite at man ikke kan velsigne. Det står i 2.kor 9:8. La meg vokte meg for å tro at de bitte små røde såkornene er mat til megselv, for det er de slettes ikke! Det er såkorn som blir til STORE avlinger! Ikke bare i mitt liv men i MANGE andres også!

Hallo.

Hanne-Mari Har det bra. Ukraina er hjemmet mitt nå. Jeg fryder meg over hver dag. Vil at de aldri skal ta slutt. Er litt småskuffet når klokka har blitt 10 om kvelden allerede, og søvnen presser på. Dagene går så FORT!

Denne uka har vi gjennomført konferanse for Teen Challenge Ukraina. Vi er ikke så mange enda, og heller ikke offentlig registrert enda. Men det er mange som har hørt om oss, og som er interessert i å stå sammen med oss. Teen Challenge er tverrkirkelig. Og det er bra, fordi når alle ismer og asmer kommer til enden, er det bare to typer kristne. Snille og slemme; De som vil hjelpe andre, og de som ikke vil hjelpe andre.

Og når alt kommer til alt, er det i grunnen også bare en som snill som kan hjelpe andre.

En mann fra Polen Teen Challenge underviste om han i 4 dager. Om Gud, og alt det fantastiske han har gjort for oss. Hans nåde som er så grunnfast at ingen narkoman kan synde den bort. Om hans rike, som inneholder mer enn nok til all god gjerning.

En saftig nådekonferanse med andre ord. Alt var gratis, mat og opphold og kaffe. For vi vil jo at mennesker skal bli oppmuntret?:) På hver eneste pute på Filadelfia-hostellet, hadde jeg og jentene lagt hjemmesnekrede kort med bibelverset fra Jeremia 32:17 ”Se, jeg er Herren, all kjøds Gud. Skulle noe være vanskelig for meg?”

Kiyomi kom fra Kiev sammen med Sergey og Mariana for å være sammen med meg og lede lovsang med meg. Hun er fra Hawaii og spiller tromme. Vi hadde det SÅ gøy. Deilig å ha noen gode venner å le med, skravle med til langt på natt, reke gatelangs med og spille lovsanger sammen med. Wow, hvilken velsignelse å også ha VENNER midt på misjonsmarkenJ

Alltid mye spennende som skjer. Olga klarte i farta å spørre feil mann om å hjelpe meg med lovsangen. Hun trodde det var den trofaste Filadelfia-lovsangslederen, men det var en eksnarkoman fyr som het Sasha som bare var veldig ivrig etter å lære meg alle de fine sangene han kunne. Jeg prøvde så godt jeg kunne og henge med, men ble etter hvert veldig frustrert. Men takket være Gud og Kiyomi, fikk vi løst floken, og Sergey klarte på en pen måte å forklare Sasha at han var ”nie nada”. Den ”rette” Filadelfia-gutten kom på plass, og ”alt gikk bra.

I kveld har vi hatt lovsang og nattverd med jentene. Siden vi også hadde delt nattverd på Filadelfia, lurte Vicka på om det var greit å ta nattverd to ganger på en dag. Så fant jeg på mitt første russiske rim! Mnoga hlebaprelomlenie – mnoga istjelenie! På norsk blir det: Masse nattverd, masse helbredelse. Selv om det ikke rimer på norsk, er det helt santJ

Last week update from Bertine-house, Donetsk:

Konference in Word of Life church, 5000 visitors. We were there. 

And we will soon host the conference for teen challenge -Ukraine. This rooms are in the hands of me and the girls, in order to make them nice & fresh.. To be continued!

Our miracle from God -VICTORIA is here! She's the second Victoria born at the center. Her future is VICTORIOUS! 

Isn't she beautiful??

One happy family! Vicka, Dasha and Nika:)

And Kristina is doing a great job as the big sister of ALL!

God is great and his mercy endures FOREVER!

Sommerfugl II

Engang var jeg en larve. Så ble jeg en puppe.

Men heldigvis, en vakker dag fikk jeg komme ut av puppen. Jeg fikk forlate dette mørke, tunge, illeluktende som holdt meg fanget. Nå er den råtnet bort uten meg.

Jeg har fått et nytt liv. Jeg er fri. Jeg har vinger som jeg kan fly med. Igjennom jerngitter og over bronsebommer. Rører noen meg, blir jeg ikke skadet. Det er jeg for enkel til. Skyter noen etter meg, treffer de med aldri. Jeg er beskyttet av loven om aerodymamis.

Hva gjør jeg her? Jeg har ingen egen agenda- Det er jeg for lett til. Jeg kan bare fly dit vinden fører meg.

Jeg har ingen stemme. Likevel kan jeg tale.

Fordi Han som satte meg fri fra puppen og gav meg vinger, gav meg også vakre vinger. Fargerike vinger.

På russisk er ordet for farger og lys det samme. Derfor vil jeg være her hvor fargene mine også lyser.

Hva grunn har jeg til å gjemme meg? Eller hvorfor skulle jeg holde fargene mine for meg selv? Når jeg kan fly..

Ned på jorden. Løfte vingene mine idet vinden løfter meg opp mot himmelen igjen.

Og da får menneskene nede på bakken øye på meg. Babushkaene og djevuskaene. Kvinnene, mennene og de små barna…

Og når de ser meg, ser også Himmelen.

5. mars

Denne uka har gått veldig fort.

Prøver så godt jeg kan å lære jentene at det er ikke så stor velsignelse i å drikke te og sladre heledagen. Da er det i det minste bedre å gjøre som Babushkaene, drikke te, sladre og strikke. Jeg og Darina har begynt å lære jentene engelsk. Det er interessant…

Mandag feiret vi 8. mars. Det er en viktig dag her i Ukraina. Kvinner i alle aldere blir æret og satt pris på med blomster, konfekter og gaver. Det er hyggelig å få litt pris og ære innimellom.

Ellers har jeg undervist om Guds farshjerte. Det er et veldig viktig tema. Ikke bare for eksnarkomane, men for alle som vil vokse opp og bli sterke kristne.

På grunn av det verket Jesus gjorde på korset, kan vi få kalles Guds barn og VÆRE DET! Gud er vår FAR! I gamle testamentet, er han som en ektemann, hyrde, Gud.. Jesus viser han ved et nytt navn –FAR!

En Far har ingen egen agenda som gjør at han elsker sine barn. Annet enn at vi er barna hans! Slutter du i jobben, og kommer tilbake igjen, må du begynne fra bunnen og bygge opp tilliten. Er du utro mot kjæresten, er det lite sannsynlig han eller henne tar deg tilbake, selv om du ber aldri så pent. Men rømmer du fra FAR leter han etter deg dag og natt. Gråter. Ser etter deg.. Og når du kommer tilbake løper han mot deg, kaster seg om deg.. Gir deg de dyreste peneste klærne. Og arrangerer kjempefest. Når du er Guds barn, er du alltid på øverste plan av velsignelse, uansett hva du måtte finne på!

Wow!

Ellers har jeg laget en del sanger denne uken. Noen av de, har jeg sammen med Tatiana Kalistratavna oversatt til Russisk. En av de har jeg kopiert opp og lært jentene.

Og det er GØY! Jeg visste at jeg skulle lage russiske lovsanger, men trodde ikke at det skulle skje så fort. Ting skjer mye fortere når man velger å involvere andre som er flinkere enn seg selv. Det er sikkert og visst. 

Jeg må skryte litt av meg selv…

Jeg er her for å inspirere jentene… Jeg er så flink til å inspirere!

De siste dagene har bare frydet meg stort i Herren. Og det fine er at uten å mase (fordi jeg er utrolig dårlig til å mase på russisk), så får jeg jentene interessert i det samme som jeg er interessert i. Nå vil flere lære å spille gitar. Jeg jogger ikke alene lenger. Jentene sitter time på time og strikker, klipper og limer, etcetc. Og jeg elsker at de drar tak i meg, eller dunker på døra mi fordi de har mistet noen masker, trenger hjelp til akkorder, etc. Herlig!

Jeg er storesøster. Jeg har makt! Jeg kan få de til å gjøre nøyaktig hva jeg vil ved å være et godt forbilde. Jeg må innimellom inspirere de litt til vasking også. Olga har sagt at to ganger i uka er fint.

Men dørdunkingen gjør at jeg har begynt å tenke meg om et par ganger ekstra her i livet. Fordi nå har jeg på en eller annen måte… Tilfeldigvis… Fått Tatiana Kalistratovna, babushkaen som jobber her, interessert i datamaskiner.

Kapustadager, solskinnsdager og akedager.

I dag har det vært søndag. Jeg hadde med meg tre av jentene, pluss to barn på ungdomsmøte i Livets ord. Ungdomsmøtene i Livets ord er veldig bra, fordi det er oversettelse til engelsk i headset. Fordi det er ungdommer som er der. Undervisningen og lovsangen er bra, og hver gang blir noen frelst. Slike menigheter trives alle i. Dasha hadde aldri vært der før, og trivdes veldig godt, sa hun.

Nastia, den nye jenta som kom, forlot senteret etter bare en natt. Heldigvis rakk hun å ta imot Jesus i hjertet sitt. Det er klart, jeg vet jo at Guds plan for mennesker alltid er liv, glede, framtid og håp, ikke rus, destruktivitet og dårlige forhold.

Dagene er forskjellige. Noen dager er himmelen blå, og man ser alle fargene og linjene i landskapet helt tydelig. Andre dager er det tåke, sludd og snøvær. Og man ser ingenting. Handicapede Lars på Dagsenteret synes ser ut til å ha en mer meningsfull hverdag. Bemerkelser som familie, kolleger og venner kan ha glippet ut i beste mening en eller annen gang danser i takten av sitt eget ekko, i det store tomme rommet hodet mitt kjennes ut til å være. Kapusta er en ukrainsk kålsalat som er veldig god. Jeg kan fint spise den til alle måltider. Men ikke ufrivillig fordi hovedretten er uspiselig. Da blir magen også et digert luftrom (som det ikke finnes katalysator for), mens tunga kjennes som en eddiksvamp.

Det er så LETT å føle seg litt kapusta her i verden. I alle fall i Ukraina. Hvor jeg snakker språket deres dårligere enn en unge. Landet er i en elendig forfatning. Den nye presidenten folk frykter å være en råtten mann som vil selge landet deres til Russland. I nabolaget, bærer annenhver person jeg møter en flaske med alkoholholdig innhold. Jentene på senteret har blitt solgt, misbrukt, ødelagt av rus, fengslet, gjort ufrivillig gravide… Og har barn. Barn som aldri har gjort en synd i hele sitt liv! Men likevel får skyldebøtter mammaene skulle tømt over onde halliker, sviktende velverds vesen, onde ekser, osv.

Gud, Gud, Gud.

Men midt i kaoset, er det viktig å ikke kaste fra seg de gode vanene man har tillagt seg. Jeg vil jo ikke begynne å krabbe igjen bare fordi jeg et øyeblikk ikke klarte å gå. Eller kaste fra meg kartet bare fordi jeg har glemt hvordan man vender og snur på kompasset.

Det er da det er godt å ha ”en venn som er nærmere enn en bror” Jeg takker alltid Gud for fantastiske Kiyomi jeg ble kjent med i Kiev. Hun kan jeg ringe å prate med når jeg har mistet orienteringssansen. Her i tidligere SSR ser jo alle bygninger og markedsplasser like ut, så det er ikke så rart man mister orienteringssansen litt.

Faktisk ringte også lillebror idag! Det må ha kostet han en formue. Han er også misjonær fra Østfold sånn som meg, bare i Kristiansand. Misjonær med notatblokk og speilreflekskamera. Vi måtte holde litt sammen i dag, sa han. Fordi alle de andre i familien vår har akedag. Onkel Erik har laget skitrekk. De aker, griller og tar bilder. Alle, ja til og med Arne er der! Arne og Maria har forresten forlovet seg og skal gifte seg til sommeren.

I dag begynte vi å lage kort vi skal velsigne alle gjestene på TC-konferansen i april med. Jeg danset på kjøkkengulvet med lille Anya, som jeg har lært å si ”hår” på norsk. Ærligtalt det kan regne og snø, men jeg har da ikke så dårlig orienteringssans at jeg ville vært et annet sted!;) 

Fredag 26. februar

Nok en uke har passert. I stad leste jeg i Bibelen…

Om hvordan disiplene hadde vært på misjonstur, og kom tilbake til Jesus. De har hatt masse å gjøre, og hadde ikke hatt tid til å spise engang. Så da fant Jesus ut at de skulle dra på piknik ut på landet. Det var en god ide, syntes disiplene.

Så Jesus og de 12 kastet loss og padlet av gårde i den forholdsvis romslige båten de hadde lånt for anledningen, med kurs mot en jovial strand bare de visste om. Trodde de.

Jeg vet ikke hvor de kom fra. Enten hadde de blitt kjent med disiplene til Jesus igjennom misjonsturene de hadde vært på.. Eller så hadde de møtt Jesus før. Eller hørt om han gjennom noen andre som hadde møtt ham. Ikke vet jeg, men inntrykket satt tydeligvis dypt. Hvem som hadde sladret om den øde stranden, er i alle fall ikke godt å si. Tradisjonelt har Judas fått skylden, personlig holder jeg en knapp på Peter. Han hadde en tendens til å bruke utestemme overalt.

Men nok om det. 5000 hadde samlet seg for å se de. Høre om Gud. Høre om hans plan for livene deres.. Og Jesus synes synd på dem, og satte seg ned for å undervise de. Lenge underviste han dem. Så lenge at det ble kveld. Og den fredlige pikniken de i utgangspunktet hadde planlagt, hadde fremdeles fått vente på seg. Så visstnok var de 12 piknikturistene sultne, med det var sannelig også de 5000 som hadde hengt seg på. Sultne folk er risikabel business. Det vet de aller fleste som har hatt noe som helst med andre mennesker å gjøre i løpet av sitt korte eller lange liv. Sultne folk er heller ikke de dyktige til å komme opp med de glupeste løsningene. Så disiplene fant det heldigvis lurt å ta opp saken med Jesus, den klokeste blant dem. ”Dere skal gi dem å spise” var det korte, men ikke helt ukompliserte svaret han kom med. Etter mye om og men fra disiplenes side, fikk de seg til slutt til å tråle menneskemassene for det som var av blingser og småfisk. Og riktignok, helt tomt var det ikke! Trålingen hadde gitt en avkastning på 5 brød og 2 fisker. Disiplene visste med seg selv at de kvinnelige anorektikerne på den tiden, pleide å spise to fisker og seks brød til kveldsmat.  Så istedenfor å gi den dyrebare matpakka til en kvinnelig anorektiker, gav de den til Jesus. Og Jesus konsumerte den ikke. Derimot bad han disiplene om å dele ”saueflokken” inn i grupper på 50 og 100, og be de om å sette seg ned på det grønne gresset.

”Hva gjør Jesus? Hva er det han setter i gang nå? Sjelesorg mot sult i grupper?”

Jesus er helt rolig. Han holder fiskene og brødene i hendene, og løfter ansiktet mot himmelen. Sier noen ord til Gud. Gud, som Jesus svært kontroversielt omtaler som ”Far”.

Så ber han disiplene dele ut maten til gruppene med alle menneskene.

OG de holder på. Småspiser litt selv. Storspiser litt også. For se! Det er mat nok til alle. Når siden, etter ordre fra Jesus, plukker opp maten som er til overs, fyller de 12 fulle kurver med mat.

Så hva kan man lære av dette?

Selv om alt jeg holder på er småting i forhold. Men likevel er jeg liksom avhengig av Jesu bitte små brødundere i hverdagen uansett. Jeg har 10 minutter å slappe av på. Men så står det en unge og griner mens mor skifter bleie på tvillingbror. Hva gjør man da? Tviholder på matpakka, eller satser på et brødunder? Valget er ikke så vanskelig. 10 minutter strekker ikke til en anorektisk mellommåltid engang. Selvsagt har Gud nok til både meg og lille Sergey. Og Slavik og Kristina og Nika og Anya…

Det gikk opp for meg i dag at jeg snart ikke eier noe som helst selv lenger. Joggeturene deler jeg med Natasha og Alina. Ungdomsmøtet på søndag skal nytes i selskap med jentene. Jeg har riktignok mitt eget rom, men blir stadig vekk avbrutt av jenter som strikker ”tapetshki”. Jeg trodde de kom til å miste masker, men tvert imot – jeg fatter ikke hvordan det går til, med det bare oppstår nye masker på strikketøyene deres! Hehe dårlig eksempel.

Alt som rives fra kjødet gjør litt vondt. Om jeg mister rommet mitt, gjør det sikkert også litt vondt. Men det gjør ingenting! Jeg gleder meg bare til å se og betrakte hva Jesus gjør. Han vet da nøyaktig hva jeg trenger for å gi jentene og barna mat i overflod!  Brødundrene - De blir større og større.

I dag er filterkrana tett. Det er irriterende. Jeg vil lære meg hvordan man fikser den. Jeg vet det er mannfolkarbeide, men det hjelper ikke.

Ellers er det scrapbooking som har stått på tapetet denne uka. Lille Hanne-Mari har flydd Donetsk rundt etter materialer.. Som var svært vanskelig å fremskaffe. Hva skal man med pene ark liksom i en stygg by. Jo da, jeg forstår hva de mener.. Jeg synes ikke det er så pent her jeg heller. Men når jeg tenker meg om, er ikke Lillestrøm spesielt bedre, med tanke på at jeg er en skapning født ovenfra. Himmelen er stedet tiltenkt for meg. Der er det gater av gull. Så da blir utgangspunktet litt annerledes. Jeg er rett og slett for god for denne verden uansett hvor jeg befinner meg.

Så da gjelder det å gjøre det beste ut av det. Heldigvis fikk jeg låne Magnes printer. Og ved hjelp av digitalkamera og photoshop var det ikke så allerværst det vi fikk snekret sammen. Jentene ble lykkelige over å få sitt eget fotoalbum, og har arbeidet engasjert med fotoalbumene. De er talentfulle, spesielt Alina. Hun er veldig dyktig til å klippe russiske snøkrystaller. Jeg har brukt store deler av uka på å lære meg det samme, men Alina sine "ruler" fremdeles, for å si det slik.

Alina er mamma til to bittesmå bebier. Da hun lå på fødestuen for en måned siden, ville barneværnet i Poltava egentlig frata henne barna. Hennes eldste datter, Anya på halvannet bodde da hos sin alkoholiserte bestemor.

Men heldigvis, fikk de komme hit til senteret alle tre! Og forrige fredag ankom vesle Anya sammen med vår administrator Lena, som hadde vært i Poltava og ordnet de nødvendige papirene. Gud er GOD!

Anya er fantastisk! Hun lærer ord hele tiden. Jeg har lært henne å si "hår" og "glidelås", i håp om å en gang få noen joviale norske samtaleparnere. 

15.2.10

Nika

I dag skjedde det litt mye på en gang. Nrk Østfold ringte og ville gjøre et intervju med meg angående valget i Ukraina, arbeidet på senteret, min tilstand i Ukraina som trygg trøgsting. Og det var svært hyggelig.

Samtidig begynte Dasha å føde.

Dasha var den siste jenta som kom til senteret sammen med sin datter Nika.. De tre siste dagene har hun hatt på seg en grønn t-skjorte med innskriften ”Jeg var med på 58 grader nord –Søgne sparebank.” Dasha, og Nika, eller Darina og Veranika, som de egentlig heter, kom hit direkte fra gaten, i en forstad til Donetsk. Plukket opp av en lokal menighet. Å bo på gaten med et barn er en ting. En annen ting er å bo på gaten høygravid, og ikke vite hvor mange måneder en er på vei.

Nå er Dasha på sykehuset og skal være der til hun føder lille Victoria. Vi fikk telefon om at barnet ikke pustet.. Vi bad. Nå går det visst bra. Slava Bog!

Nika er her. De andre jentene og arbeiderne på senteret er flinke til å ta seg av henne. Hun er så vakker. Men hun har så triste øyne. Nesten så jeg gråter når jeg ser henne. 

Fremkomst

Er man i et nytt land, er det viktig å lære språk. Der er jeg i rute.

En annen ting som er viktig i et nytt land, er å lære seg fremkommelighet. Der er jeg ikke i rute. Trikkene skrangler g bussene er trange. Og jeg er redd. Ikke fordi det er mafia her, men fordi Donetsk er tidligere Sovjetisk, og alle plasser ser like ut. Jeg kan gjenkjenne det sølete markedet og den skumle fabrikken. Tenk hvordan frykt for å rote seg bort kan få en så skummel fabrikk til å se familiær ut. Ja, tenk at nattemørket kan få en skummel fabrikk til å gjøre deg glad bare fordi den lyser. Tenk litt på det. 

Kristina

Kristina ble overlykkelig da hun åpnet ”High school-musikal” matboksen lillesøsteren min hadde stappet med leker og smykker og hårspenner! Hun har ikke gått et sekund uten hårpynten det siste døgnet. Og har heller ikke gått mange meterne unna matboksen. Det er så gøy å gi.

Nesten like gøy som å få! Jeg har fått mitt eget rom på senteret! Nesten ikke til å tro! Jeg kan låse døren, slippe å dele rom med folk som skal utforske deg og trykke på deg heletiden med konstant gjennomstrømning av folk. Bedre gave kunne jeg ikke fått. Det er liksom det eneste som jeg har.. Kanskje ikke vært bekymret over, men littegranne ”betenkt” over.

Men det er vanskelig å si nei til lille Kristina når hun kommer og vil etellerannet. Er det så rart? Jenta er fire år og utrolig vakker. Hun har ikke lenger noen lekevenner på sin alder, siden ”Nastia” sin mor, Liera bestemte seg for å fortsette livet på egenhånd, og tok med seg døtrene Anastasia og Evelina til en annen by. Selv om hun er en snill og dyktig storesøster for alle bebiene, forstår jeg at det kan bli ensomt.

Så har jeg i grunn fått kall fra oven til å sette av noen minutter til Kristina hver dag. Hun er en utrolig rolig jente. Hun elsker å tegne. Sitte på fanget mitt og spille gitar. Og ordne håret mitt. Hun er veldig nøye, tydelig kvalitetssøkende. Men samtidig ufattelig kreativ. Har jeg 8 hårstrikker, så bruker hun garantert alle. På forskjellige måter. Hun blir stolt når jeg går med frisyren og ikke fjerner strikkene umiddelbart. Men slike aktiviteter gjør litt vondt, så her kan grensesettingen få sin anledning. Når jeg blir litt flinkere på russisk, vil jeg også lese bøker for henne. 

Sommerfugl

Det er ikke mange ukrainere som har reist utenfor landet sitt. Tenk, ikke engang til nabolandene.. I dette landet tyr man til kontroll og regler for å holde folk inne i brakka si. Ikke lokkesanger og tente lys som pensjon og sykelønnsordninger. Jeg får nesten dårlig samvittighet når jeg tenker på de mangfoldige søndagsturene vi kjører til Tøcksfors for å skaffe billig flesk.

Og jeg, som den muntre sommerfuglen jeg er, svever likevel inn i det for tiden grå stivfrossne Ukraina. Jeg enser ikke engang det kraftige jerngitteret idet jeg svever igjennom i mine lekende farger. Hopper og svever litt rundt. Forstår etter hvert at jeg er fremmed. Jeg forstår det når folk begynner å trykke på meg som om jeg var et nyoppfunnet leketøy. Liker det ikke. Jeg prøver å kamuflere meg med at jeg har skaffet meg en sånn Ukrainsk pass-lomme, slik at mitt røde norske pass ser lilla og ukrainsk ut. Men det funker dårlig kombinert med min elendige russisk. Men ”alt skal bli bedre”, som Jiola Timashenka sier så fint på plakaten. Jeg vet forresten også at jeg bør ha med meg pass overalt jeg går. Men ingen har sagt noe om at jeg må ha det med overalt jeg løper.. Eller svever… Jeg vet også at Jiola Timashenka kunne vært president dersom jeg hadde ofret mine 2.50 grievna på den passlommen forrige gang jeg var her.

Men nok om det. Jeg tok nattoget til Donetsk i natt. Det har jeg faktisk gjort to ganger før, men ikke alene. Jeg rakk ikke å ta opp det Ukrainsk-kamuflerte passet mitt, før mine nye bekjentskaper i kupeen, som jeg nesten totalt ufrivillig hadde ervervet, var langt inne i fotomappa på mobilen min med bilder fra mitt eksotiske hjemland, som består av bilder lillesøstera mi har tatt, for det meste av seg selv. Jeg har ikke så enormt behov for å prate om gamlelandet, men det finnes øyeblikk hvor jeg skulle overbetalt en korrupt ukrainsk tryllekunstner for å trylle meg inn foran peisen og leverposteien hos bestemor.

På nattog i Ukraina selger de alkohol. For et skittent land. Stenge folk inne i et fengsel av regler, for så å gi fri tilgang til alkohol for å få de til å holde kjeft. Kvalmt! Spørsmålene fra de litt i overkant joviale utartet seg noe mindre jovialt utover natta. Men takk Gud at jeg fikk SOVE! Og at sengene i kupeen var alt for små til voldtekt. Er man innstilt på en god tur, så får ingen ta den ifra deg. Ikke engang sitater som ”Russia can fuck the whole world!” Jeg vet at ingenting skal røre meg når jeg er ute å gjør gode gjerninger. Det sa Boas til Rut i Ruts bok. Det sa broren min til meg da jeg var her sist. Det sier Gud til meg. Ingen våger. Og ingen tunge fulle skumlinger klarer å fange en lilla, grønn og oransje sommerfugl.

сматрить!

Let's make some difference!

KIEV 2!

Today I've been in 3 different countries. I've spoken in four different languages. I like very much that I can talk sweedish in Finland!

I love traveling, especially when having about two and a halv hour for transfering flights somewhere you can drink a cup of white mocca and write about all the funny people you see and all the sounds you hear.

Coming back to Kiev is like coming home. Eventhough I've only spent 10 days of my life here before. This people in Teen Challenge are amazing!

I've discovered that there's only two different types of christians in the world. Those who only think about themselves, and those who think about others as well. People in Kiev are safely rootet and grounded in type 2.

Election in Ukraine is finished now. Newspapers are warning about demonstrations. As I see, most people don't care. Living in a country filled with corruptions and disappiontments, doesnt make people very passionated.

But GOD loves Ukraine! I KNOW he has a GREAT plan for this country!

Jesus diciples were also very dissapointed and desillutionated after Jesus had went back. They had no passion at all! They didn't demonstrate in streets for or against anything. They were EMPHTY!

But when the day of pentacost came to pass, the day GOD himself had decided to POUR OUT HIS SPIRIT, their life got CHANGED! Their life was FILLED. Suddenly, their emphty eyes were shining. They had a home, and a purpose.. And they were never ever the same again!

TC Ukraine

FINLAND!

Nå er jeg er i Finland og besöker Minna, min kjäre veninne. Hun har nettopp avsluttet en liten Norgesferie. Og nå besöker jeg henne för det bärer av gårde til Ukraina på mandag. I forrigårs besökte hun bestemoren min og fikk möte Anne, min barndomsveninne. Igår spiste hun frokost med foreldrene mine klokken 9. Klokken 23 satt vi og spiste kveldsmat med foreldrene hennes, i et annet land som jeg aldri har satt mine fötter. Bare mottat telefonsignaler fra engang jeg kjörte båt til Latvia.

Foreldrene til Minna er så söte! Moren hennes likner min. Hun liker å gjöre det koselig og gi gode varme klemmer. Minnas pappa er interessert i Natur og historie sånn som pappan min. Idag har Minna värt hos tannlegen mens jeg har sittet på et ventevärelse, lyttet til musikk, lest blader og sett på söte folk. Jeg har funnet ut at alle finske folk har litt öyne som mummitroll. Og neser som lille My.

Nå skal vi se på kunst i Lappinlahti, og når vi får lyst på kaffe skal vi besöke bestemoren hennes.