Fredag 26. februar

Nok en uke har passert. I stad leste jeg i Bibelen…

Om hvordan disiplene hadde vært på misjonstur, og kom tilbake til Jesus. De har hatt masse å gjøre, og hadde ikke hatt tid til å spise engang. Så da fant Jesus ut at de skulle dra på piknik ut på landet. Det var en god ide, syntes disiplene.

Så Jesus og de 12 kastet loss og padlet av gårde i den forholdsvis romslige båten de hadde lånt for anledningen, med kurs mot en jovial strand bare de visste om. Trodde de.

Jeg vet ikke hvor de kom fra. Enten hadde de blitt kjent med disiplene til Jesus igjennom misjonsturene de hadde vært på.. Eller så hadde de møtt Jesus før. Eller hørt om han gjennom noen andre som hadde møtt ham. Ikke vet jeg, men inntrykket satt tydeligvis dypt. Hvem som hadde sladret om den øde stranden, er i alle fall ikke godt å si. Tradisjonelt har Judas fått skylden, personlig holder jeg en knapp på Peter. Han hadde en tendens til å bruke utestemme overalt.

Men nok om det. 5000 hadde samlet seg for å se de. Høre om Gud. Høre om hans plan for livene deres.. Og Jesus synes synd på dem, og satte seg ned for å undervise de. Lenge underviste han dem. Så lenge at det ble kveld. Og den fredlige pikniken de i utgangspunktet hadde planlagt, hadde fremdeles fått vente på seg. Så visstnok var de 12 piknikturistene sultne, med det var sannelig også de 5000 som hadde hengt seg på. Sultne folk er risikabel business. Det vet de aller fleste som har hatt noe som helst med andre mennesker å gjøre i løpet av sitt korte eller lange liv. Sultne folk er heller ikke de dyktige til å komme opp med de glupeste løsningene. Så disiplene fant det heldigvis lurt å ta opp saken med Jesus, den klokeste blant dem. ”Dere skal gi dem å spise” var det korte, men ikke helt ukompliserte svaret han kom med. Etter mye om og men fra disiplenes side, fikk de seg til slutt til å tråle menneskemassene for det som var av blingser og småfisk. Og riktignok, helt tomt var det ikke! Trålingen hadde gitt en avkastning på 5 brød og 2 fisker. Disiplene visste med seg selv at de kvinnelige anorektikerne på den tiden, pleide å spise to fisker og seks brød til kveldsmat.  Så istedenfor å gi den dyrebare matpakka til en kvinnelig anorektiker, gav de den til Jesus. Og Jesus konsumerte den ikke. Derimot bad han disiplene om å dele ”saueflokken” inn i grupper på 50 og 100, og be de om å sette seg ned på det grønne gresset.

”Hva gjør Jesus? Hva er det han setter i gang nå? Sjelesorg mot sult i grupper?”

Jesus er helt rolig. Han holder fiskene og brødene i hendene, og løfter ansiktet mot himmelen. Sier noen ord til Gud. Gud, som Jesus svært kontroversielt omtaler som ”Far”.

Så ber han disiplene dele ut maten til gruppene med alle menneskene.

OG de holder på. Småspiser litt selv. Storspiser litt også. For se! Det er mat nok til alle. Når siden, etter ordre fra Jesus, plukker opp maten som er til overs, fyller de 12 fulle kurver med mat.

Så hva kan man lære av dette?

Selv om alt jeg holder på er småting i forhold. Men likevel er jeg liksom avhengig av Jesu bitte små brødundere i hverdagen uansett. Jeg har 10 minutter å slappe av på. Men så står det en unge og griner mens mor skifter bleie på tvillingbror. Hva gjør man da? Tviholder på matpakka, eller satser på et brødunder? Valget er ikke så vanskelig. 10 minutter strekker ikke til en anorektisk mellommåltid engang. Selvsagt har Gud nok til både meg og lille Sergey. Og Slavik og Kristina og Nika og Anya…

Det gikk opp for meg i dag at jeg snart ikke eier noe som helst selv lenger. Joggeturene deler jeg med Natasha og Alina. Ungdomsmøtet på søndag skal nytes i selskap med jentene. Jeg har riktignok mitt eget rom, men blir stadig vekk avbrutt av jenter som strikker ”tapetshki”. Jeg trodde de kom til å miste masker, men tvert imot – jeg fatter ikke hvordan det går til, med det bare oppstår nye masker på strikketøyene deres! Hehe dårlig eksempel.

Alt som rives fra kjødet gjør litt vondt. Om jeg mister rommet mitt, gjør det sikkert også litt vondt. Men det gjør ingenting! Jeg gleder meg bare til å se og betrakte hva Jesus gjør. Han vet da nøyaktig hva jeg trenger for å gi jentene og barna mat i overflod!  Brødundrene - De blir større og større.