Nå har jeg vært hjemme en god stund. Kultursjokket er jo alltid like stort, og det er kjempevanskelig å begynne å snakke norsk igjen.

Not.

Hehe.

Denne sommeren skal tilbringes på  et Dagsenter. Der skal jeg hjelpe folk med diverse behov å synge, lage postkort, hogge ved, osv. Opplæringen er jeg ferdig med nå. Det ser ut til at det blir varierte dager. Noendager rømmer man hurtigflygende vedkubber, andre dager makulerer man papir. Menneskene er utrolig søte, unike, og ikke minst varierte.. I allefall er jeg overbevist om at Gud elsker hver enkelt og har en plan for livet til alle sammen.

Ukraina har gjort meg så utroig glad i barn, JEg merker at jeg synes det er tøfft det er å være borte fra Nika, Anja, Segey, Slavik, Vlad, Kristina, Daniel, Alina, Goggen og Vikka. Da jeg var der i begynnelsen, synes jeg helt ærlig at det var litt slitsomt. Nå på slutten, trakk jeg til de når jeg var sliten. Et rehabsenter med barn har en enorm kraft og legedom bare i barnas nærvær.

I helga besøkte jeg broren min i Kristiansand. Å se havet er et privelegium jeg på en side mener å ha "gitt fra meg" i livsstilen jeg har valgt. Så da blir jeg veldig glad når jeg likevel i enkelte øyeblikk får skue havet... PENT!