Kapustadager, solskinnsdager og akedager.

I dag har det vært søndag. Jeg hadde med meg tre av jentene, pluss to barn på ungdomsmøte i Livets ord. Ungdomsmøtene i Livets ord er veldig bra, fordi det er oversettelse til engelsk i headset. Fordi det er ungdommer som er der. Undervisningen og lovsangen er bra, og hver gang blir noen frelst. Slike menigheter trives alle i. Dasha hadde aldri vært der før, og trivdes veldig godt, sa hun.

Nastia, den nye jenta som kom, forlot senteret etter bare en natt. Heldigvis rakk hun å ta imot Jesus i hjertet sitt. Det er klart, jeg vet jo at Guds plan for mennesker alltid er liv, glede, framtid og håp, ikke rus, destruktivitet og dårlige forhold.

Dagene er forskjellige. Noen dager er himmelen blå, og man ser alle fargene og linjene i landskapet helt tydelig. Andre dager er det tåke, sludd og snøvær. Og man ser ingenting. Handicapede Lars på Dagsenteret synes ser ut til å ha en mer meningsfull hverdag. Bemerkelser som familie, kolleger og venner kan ha glippet ut i beste mening en eller annen gang danser i takten av sitt eget ekko, i det store tomme rommet hodet mitt kjennes ut til å være. Kapusta er en ukrainsk kålsalat som er veldig god. Jeg kan fint spise den til alle måltider. Men ikke ufrivillig fordi hovedretten er uspiselig. Da blir magen også et digert luftrom (som det ikke finnes katalysator for), mens tunga kjennes som en eddiksvamp.

Det er så LETT å føle seg litt kapusta her i verden. I alle fall i Ukraina. Hvor jeg snakker språket deres dårligere enn en unge. Landet er i en elendig forfatning. Den nye presidenten folk frykter å være en råtten mann som vil selge landet deres til Russland. I nabolaget, bærer annenhver person jeg møter en flaske med alkoholholdig innhold. Jentene på senteret har blitt solgt, misbrukt, ødelagt av rus, fengslet, gjort ufrivillig gravide… Og har barn. Barn som aldri har gjort en synd i hele sitt liv! Men likevel får skyldebøtter mammaene skulle tømt over onde halliker, sviktende velverds vesen, onde ekser, osv.

Gud, Gud, Gud.

Men midt i kaoset, er det viktig å ikke kaste fra seg de gode vanene man har tillagt seg. Jeg vil jo ikke begynne å krabbe igjen bare fordi jeg et øyeblikk ikke klarte å gå. Eller kaste fra meg kartet bare fordi jeg har glemt hvordan man vender og snur på kompasset.

Det er da det er godt å ha ”en venn som er nærmere enn en bror” Jeg takker alltid Gud for fantastiske Kiyomi jeg ble kjent med i Kiev. Hun kan jeg ringe å prate med når jeg har mistet orienteringssansen. Her i tidligere SSR ser jo alle bygninger og markedsplasser like ut, så det er ikke så rart man mister orienteringssansen litt.

Faktisk ringte også lillebror idag! Det må ha kostet han en formue. Han er også misjonær fra Østfold sånn som meg, bare i Kristiansand. Misjonær med notatblokk og speilreflekskamera. Vi måtte holde litt sammen i dag, sa han. Fordi alle de andre i familien vår har akedag. Onkel Erik har laget skitrekk. De aker, griller og tar bilder. Alle, ja til og med Arne er der! Arne og Maria har forresten forlovet seg og skal gifte seg til sommeren.

I dag begynte vi å lage kort vi skal velsigne alle gjestene på TC-konferansen i april med. Jeg danset på kjøkkengulvet med lille Anya, som jeg har lært å si ”hår” på norsk. Ærligtalt det kan regne og snø, men jeg har da ikke så dårlig orienteringssans at jeg ville vært et annet sted!;)