Del 7: Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Mitt hjemland blir synlig.

I dag har jeg vært sjuk. Skikkelig sjuk. Det blir man gjerne når man kommer fra Norge til Ukraina. Mitt imunforsvar er tilpasset omgivelser som er isblå om vinteren og irrgrønne om sommeren. Her nede er alt blitt litt støvete. Av kullgruver, metallfabrikker, kjernekraftverk, og et en gang sterkt regime som har forsvunnet og etterlatt sitt folk som foreldreløse diebarn.

Men kjære Pappa jeg er så glad at jeg er i Ukraina! Fordi.. En gang skal jeg se deg. Dine øyne er blankere enn de reneste innsjøer.. Ditt ansikt lyser sterkere enn en isbre i soloppgang. Ikke i et minutt. Ikke en time. I en evighet.

Derfor vil jeg velge meg Ukraina. Fordi jeg vet at jeg tilhører et annet rike. Hvor alt er på stell. Hvor politikerne gjør en kjempejobb. Hvor en advokat taler min sak 24 timer i døgnet. Hvor Pappa er en storkar som har gjort meg til arving til alt han eier. Hvor jeg skal leve evig i ekte troskap med ham jeg elsker.

Ja, fordi jeg elsker ham.

Derfor vil jeg velge meg det riket på jorden hvor fargene er slitt av alle vegger. Slik at hans ansikts stråleglans lett gjør seg synlig på enhver nedslitt murvegg. Og farge husene deres fra innsiden og ut.

Jeg vil velge meg et rike av foreldreløse. Slik at min elskedes Farskjærlighet kan omfavne mange, og jeg få mange søsken..

Jeg vil velge meg et rike bundet av avmakts ånd.. Slik at min elskede Jesu kraft kan bli virksom blant de mange.

Jeg vil velge meg det riket hvor flest har lidd urettferdig.. Slik at min kjæres rettferdighet kan gi de tilbake retten.

Takk for at du har gitt meg Ukraina, kjære pappa! Så får jeg være sammen med så mange, mange flere i det speilblanke, klare Himmelriket.

For alltid.