Del 3: Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Jeg får leke Aleksander Rybakk.

Far!

Det er så fantastisk å være død fra seg selv. Eneste måten man kan være død fra seg selv, er ved å leve for Jesus. Når man lever for Jesus elsker man mennesker. Hvis man ikke elsker mennesker så stopper kjærligheten hans å flyte. Det står det i 1.joh 3:17. Det er så mange kristne folk som har så mange egne meninger og egne greier for hvordan de vil ha ting. Når man er misjonær er man alles tjener og ”død” fra seg selv. Og som kjent tar ikke døde folk hånd om seg selv. Jesus tar seg av min døde kropp. Han levendegjør den med sin ånd som bor i meg. Og førsørger den med alt den behøver. Det er derfor jeg noenganger må melde meg ut av sammenhengene bare for å låse meg inn et sted å rope høyt av fryd. Eller famle etter notatsaker eller kamera for å forevige de fantastiske karamellene han serverer meg.

I dag hjalp Mariana meg å kjøpe mobillader og Ukrainsk simkort. Nå er jeg ekte misjonær. Etterpå var jeg med Sergey til et slags ”etter skoletid”-tilbud for vanskeligstilte barn. Sergey uttrykte at han syntes det var vanskelig å fortelle barna om Guds kjærlighet, rett og slett fordi barna har det så vanskelig. Flere har mistet foreldrene sine. Noen bor sammen med sine søsken, foreldre og besteforeldre på et kott. Noen har begynt å røyke og sniffe lim. Og flere av dem fornekter Guds eksistens.

Men det er så utrolig godt at Jesus faktisk lever. Og ikke bare det, men han lever i oss! Det er så deilig å tjene en Jesus som faktisk har en kropp.. Som er prikk lik min og kan gjøre alt det Jesus kunne gjøre. Og hans kjærlighet er ikke bare noe vi kan formidle med ord. Men med en kropp! Som kan utføre tjenester, gi gaver, anerkjennende ord, tid og fysisk berøring.

Så Gud elsket barna i dag! Med tyggegummier, med et fang å sitte på. Med anerkjennende ord om hvor pene de var.. Tid på fanget.. Og jeg elsket de med det jeg elsker best, underholdning! Alt fra onkel Tuka til Aleksander Rybakk til ”How great is our God” på Russisk osvosv. Vi ”døde” tar ikke oss selv spesielt høytidelig, så Aleksander Rybakk-seansen ble repetert til det fulle. Så belønnet Pappa meg med at jeg fikk synge prinsessesangen min, og de sa at den var BEDRE enn den til Aleksander Rybakk. Og så sa de at jeg burde melde meg på Eurovision til neste år. (Wow!!:) Jeg takket for komplementet, men la til at jeg i tilfelle må delta for Ukraina, og kanskje ikke Norge.

Og selvsagt prekte vi evangeliet om hvor nydelig og rettferdig Gud har gjort de, og hvilken utrolig plan han har for livene deres. Da vi skulle gå, ville de ikke slippe oss. Amen! Takk Gud at hans kjærlighet er mer enn bare ord, men også kropp!J

Vi var sammen med det amerikanske teamet på kvelden. De er så herlige! Holly, ei jente på teamet, hadde skrevet en sang om mannen som ble frelst i går. ”blue eyes”. Om hvordan Gud plutselig skaper nye øyne på folk som går fra døden til livet. Jeg ble helt målløs. Heldigvis har jeg hele gjengen på facebook nå. Takk Far!

Det er så deilig å være i Guds plan! Hvor ble det av ensomheten? Rastløsheten? Bekymringene? Pengemangelen? Og de tørre sprukne hendene mine? Ingenting er som å befinne seg på det stedet Gud trenger deg mest, fordi det er der hans nådes sol skinner sterkest.