Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Del 1: Under min elskedes vinger.

Det er gøy å være misjonær. Hvorfor vil ikke alle vil bli det? Her bor jeg på toppdekket i en båt. I en stor suite med vinduer på tre av sidene. Flislagt bad med hjørnebadekar. Og en minibar bestående av frukt, yogurt, musli og masse sjokolade.

Reisen i går var veldig behagelig. Ingen problemer verken med bagasje eller turbulens. Pappa kjørte meg til flyplassen. Han gruet seg veldig til dette. Jeg sa at han bare kunne glede seg. Fordi det var en stor dag for meg.

Jeg mellomlandet i Riga. Det er det som er så godt med å elske Jesus. At selv på en østeuropeisk flyplass kan vi bli ”nostalgisk-romantiske”. Akkurat som om var her vi fant hverandre. Våre blikk møttes. Da jeg som fjortenåring reiste på min første misjonstur. For første gang forlot jeg den verden jeg var tilfreds med. Men til min overraskelse, på et gatehjørne inn i ansiktet til et folk så undertrykt og rundstjålet av Djevelen, møtte jeg Ham. Blikket til Ham min sjel elsker. Min kjæreste Jesus.

Jeg landet omsider i Kiev. En ivrig security var sta, og ville at jeg skulle gå igjennom passkontrollen for ”Ukrainian citizens”. Det var jo hyggelig.

Et lite øyeblikk stopper tankene mine meg. Det er akkurat som om jeg rives ut av virkeligheten, og lar meg straks dra tilbake igjen. Som om jeg får bekreftet at min drøm og min virkelighet i øyeblikket, er to identiske bilder. Er det sant? Er jeg misjonær?! Åh min elskede Jesus! ”Som et ansikt speiler ansikt i et vann”…

Jeg møtte Sergey og hans bror Igor i ankomsthallen. De gjenkjente meg med en gang. ”You looked like a person filled with Jesus”. Hvilket kompliment, jeg likner på Ham!

Sergey og Mariana var bare noen få år eldre enn meg. De tok meg med til Youth with a mission-basen, et sted for unge folk som elsker Jesus.

Jeg kunne ikke annet enn å rope høyt og synge lovsanger da jeg ble overlatt til meg selv på dette fantastiske rommet de hadde stelt i stand for meg. Jeg bare elsker Jesus!

Jeg spiste kvelds hjemme i leiligheten til Sergey og Mariana. Jeg lyttet til historiene deres med tårer i øyekroken. Historier om Guds omsorg. Hvordan Ham forsørget de fra dag til dag slik at de kunne ta seg av Kievs fattige, nedbrutte, syke, rusavhengige. De som Jesus elsker.

Jeg gav de en bok jeg fant i en bokhandel på Gardemoen med bilder av Nordlys.

Tenk! Far i himmelen har bredt et teppe over oss. Som bibelen kaller ”vinger av ly i den allmektiges skygge”. Dette teppet farger han med skinnende stjerner om natten. Om dagen med en sol som varmer oss.. Og noen ganger glimter han til med vakre solnedganger, og kanskje hvis man er ekstra heldig, nordlys! Hvordan kan man likevel tvile på at Far i himmelen har sine kjærlige vinger over livene våre?

Kanskje fordi vi bruker så mye tid på å se ned. På utilstrekkeligheten vår. Bekymringene våre.

Jesus! Ditt ansikt lyser jo sterkere enn solen! Jeg vil tjene deg!