Søte mennesker overalt her.

Særlig jentene på senteret. De er fire år og elsker oppmerksomhet. De elsker å ordne håret mitt. Og de liker også at vi ordner deres. Så liker de å sitte på fanget mens jeg spiller gitar. De holder plekteret mens jeg tar grepene. Det er koselig. Jeg er ikke så flink med barn. Det vil si.. Jeg er flink til å gire de opp, men ikke like flink til å roe de ned… I det ene øyeblikket er jeg deres helt, i neste øyeblikk er jeg deres slave. Da må man bare løpe for livet og takke Gud for at man kan låse døra.

I går vasket jeg mobiltelefonen min i vaskemaskinen. Æsj. Heldigvis overlevde simkortet. Midlertidig camper det i Minnas telefon. Kanskje jeg kjøper meg en ny telefon jeg kan skrive sms på russisk. Jeg er så velsignet som misjonær, så det er nok ingen problem.

Russisk språk er interessant. De har personlig pronomen inkludert i verbet, så man trenger ikke å si ”du” og ”jeg” og ”han” og ”hun heletiden. Man sparer liksom noen ord. Men de snakker ikke akkurat mindre av den grunn.

Bursdag

Mandag 23 november hadde jeg bursdag. Det var stas. Alle var så gode mot meg. Akkurat som de hadde lagt sin lyst og sin glede i å pynte og ordne. Jeg fikk gaver. Og plakater og ballonger og kaker og fest og glede. Det kan føles litt mye. Har de virkelig ordnet alt dette for meg? Lagt om hele dagens program og måltider for meg?

Men det er jo fest! Ingen ulykke! Takk Gud at jeg får være årsak til fest i dag:)

MiniJesusser

I de siste dagene har jeg og Minna lagt inn en liten uvane. Vi ser på Borettslaget. Det er litt gøy å prøve å oversette til russisk at Linda Johannsen har mista gullringen sin i do og at Narvestad får beskjed om å renovere hele kloakkanlegget i Tertitten borettslag.

Jeg får mye ut av å prøve å oversette borettslaget til russisk. Vet ikke nøyaktig hvor mye tilhørerne får ut av det, men. Beste læremåten for meg er i alle fall å praktisere ordene så snart jeg har lært de. Det koster litt på stoltheten. Og kan til tider være fryktelig slitsomt. Du føler deg flink fordi du har husket bokstavene i alle de 8 stavelsene i ordet. Men likevel blir de beundrende blikkene du venter deg slått i hjel av gapskratting, fordi du uttalte en av de syv essene feil, og tilfeldigvis fikk ordet til å høres ut som et konservativt ord for ”kjønnsorgan”. Det er prisen å betale som misjonær blant eksnarkomane jenter.

Dirty shoes

Yesterday, I was hit by the thought that I probably live in the dirtiest area in Europe. I’ve been irritating over my boots getting dirty all the time, and Darina have bought me some shoe-polish, because she said that the area we’re living is the dirtiest area in Donetsk. When I first came here, Magne told me that Donetsk because of its metal industry and coal minors are the most dirty city in Ukraine. And when I went to school, I was taught about how the country of Ukraine polluted an entire continent when Tjernobyl exploded in 1986.

So I’m probably living at the most dirty spot in Europe.

Jeg har funnet en fantastisk bra joggerute. Et nedlagt jernbanespor som går ut av de skitne områdene og ut i de nedlagte jordbruksområdene. De er veldig humpete, og det er veldig bra for føttene. Pappa sier at det ikke er sunt å trene for mye på asfalt fordi det gir slitasje i knærne. Jeg elsker å løpe. Løpe løpe løpe. Åh, hvor jeg drømte om å kunne løpe da jeg var fanget i en dårlig kondis tidligere. Hvilken drøm å få bo i et land man kan få løpe og løpe og løpe. Se mennesker jobbe og pause. Gå til og fra butikken. Tur med barn og barnebarn.. Menneskene er så utrolig vakre! Det er litt morro å løpe forbi dem. Fordi det er ingen som løper her. Alle bare subber rundt som om de har hele verdens problemer mellom skulderbladene sine. Men jeg løper fordi jeg kommer fra et annet land. Et land hvor det er helt vanlig å løpe rundt uten masse ting på skuldrene sine. Ikke Norge:)

Del etellerannet: Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

It’s time for good memories!

It’s delightful to have Minna back! It’s wonderful to do worship with the girls when Minna plays violin. Every second is like breathing in a sweet smelling aroma. It’s so blessed to be in God’s presence when surrounded by beautiful music. Like you pack out a lot of soft cushions, put on candle lights and make good smelling food in your house to make sure that your children will come home from school straight away. It’s just the best place to stay. Of course without all this stuff also, but I want my kids also to feel and taste how beautiful their heavenly houses are.

This morning after worship, we practised playing “Fairytale” with guitar and violin. It’s funny. People all over Ukraine are crazy for Alexander Rybakk, and since he’s not on tour here in Ukraine nowadays, I don’t think we bother him.:)

Yesterday I was at an open seminar in Darinas bible school in Word of life church. There was a Swedish teacher, teaching on the new covenant. Wow, it was so powerful! Thank you God for give me your fresh bread from heaven in this country. I feel like God is realising so much bread from heaven to Ukraine. He loves Ukraine and has such great plans for this nation! It’s by the way also funny to speak with the preacher in a language nobody else understands. Darina helped me to pick out a lot of new words. Like “world” is “Mir”. “Earth” is “Simle”. “Mountain” is “gara”. Rock is “skala”. Stone is “kaminj”

Today, I did scrapbooking with the girls. I would like them to discover their own style by cutting and pasting photos and graphics from magazines. They are so funny. Magne was a bit concerned that the girls would just bring the fashion magazines to their rooms and forget about the bible for a week. But no worry, all the magazines with fashion were in English or Danish. Only boring garden-magazines were in Russian. The girls were very thankful for the “krasiva” notebooks I had bought for each and everyone. We had such a good time! Laughing, listening to music while scrapbooking photos we liked with bibleverses. It was my first art-session with them without translator, a very good way to challenge my increasing Russian skills. As I would say in my own language: “Vi leker ikke misjonærer!” (We’re not playing missionaries!) Some of the girls are so cute. I had to force them to stop scrapbooking when Valentina was putting up dinner. Haha, it’s funny for me to also do leadership in Russian!

It’s also good for the girls to do something they like. Some psycologists says that our entire life consists of memories, whether good or bad. I don’t know what to believe. But I know for sure that for each memory the devil has stolen or perverted, God has a multiplied good-memory waiting for you to step into!

TUSEN TAKK ELSKEDE PAPPA!

Nå begynner ting og falle litt mer på plass. Minna er her. Hun kom i går med sitt herlige gledespredende vesen. Bagasjen hadde forsvunnet under en kansellering i Helsinki, men det skulle visst ordne seg. Jeg hadde nettopp undervist jentene fra ordspråkene 31 om styrke og verdighet, og kommandert de til å låse seg inne på rommet og lytte til Guds kjærlige stemme. Men da Minnas stemme lød i gangene, lød nok ikke denne spesielt ulikt for våre søstre, de strømmet ut av rommene sine, lykkelige for å se igjen den vakre jenta fra ”Finlandia”.  På kvelden sang vi en innøvet engelsk og russisk sang for henne mens vi danset gledesstrålende rundt. Jeg fikk latterkrampe midt i, fordi jeg fikk bilder inni hodet mitt av Jostein Kirkenes, gitarmannen i evangeliesentermusikken, med langt lyst krøllete hår.

Del 10: Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Living your dream!

Father in heaven!

We’ve been fasting for tree days now. But still, the girls are quarrelling. God, it’s not so easy. It can sometimes seem like when they are in Gods presence, everything is ok, but after when they have to do something, the fire starts again. God, I wish life was like in some Pentecostal churches. Where you only cry and repent in the alter call, and suddenly, all your personal afflictions are gone. But you know; this is a rehabilitation centre. Rehab means simply that something is missing, and the missing parts must be replaced. And this missing parts, is so important that it has to be replaced over time. Over such long period that you’re sure it will not fall out as soon as the rehab period is over.

For me, it took two years in bible school. And I’ve been a Christian since from childhood.

Here, the rehab is one year. I feel myself very angry every time I hear about this drop-in-rehabs. “Come and stay for three weeks, and be equipped for life.”

I’ve told my father in Heaven to help me with this language problem. He has promised me that whatever I need to know, I’ll know.

And he does! On the one hand, he gives me love to learn the language. It’s a kind of honoured love. I know God loves these women very very much. And I also know that he is entrusted me… It’s just like holding 5 (or 12) baby-Jesus’s in my shaking trembling hands at the same time. Try yourself! You would probably take it a bit serious.

But also, God is supernaturally helping me! Like Darina, coming every day. She’s translating my words to the girls, and their words to me. This weekend, she was off. But God gave me another blessing, a wonderful girl Sasha, who’s relative to Nathalia. She was visiting Nathalia for a weekend together with Nathalias sister, Anna. We became very good friends. And what a blessing! She translated all our prayer meetings, all the words from the girls, all my words to them… It’s so wonderful to see how God works for me to be able to care of his babies.

But yes, I’m learning Russian. It’s not easy, but it’s possible. And every single word is helpful. And every word, I’m able to practice a lot on the centre.

In church, there are many international people, and we’re sitting on the same bench getting translation. I like this. One of the girls from Africa asked me what my dream would be.

“I live my dream” I answered. Yes, I know this is not my final destination. But I am in Ukraine. I play guitar. I preach the word. I’m with kids. I do art. I do everything I like! I’m living my dream!

Start live your dream!!

Darina is such a great teacher! Now the previous days, I’ve been so exited about the Russian language. And I’ve also been able to have long talks with people in my poor Russian language. Now I start to get a stronger hope that I one day will be able to know the Russian language as my own. It would be so great! I live to love PEOPLE! Then, I have to love them in a way they can understand. Not only with words of course, but on the other hand, I would never liked to marry someone dumbJ

Wow, I feel so much the heart of our saviour Jesus when I’m walking outside in this dirty area where we live. I see old people sheltering flocks of goats. I see alcoholic people working in a slow tempo. I hear children play behind the old, broken windows. Some houses may have been built in a nice way. Some has never been nice. Darina told me that under the 2. World war, most of the battles between the nazies and the comunists were fought here in Ukraine. I can’t imagine how it was looking then…

But anyway, God wants to restore everything the devil has stolen from this country. And imagine how much this reward will be for these old babushas sheltering their goats…

I’ve started do designing with the girls. I like to play God. I do not tell the girls exactly how their piece of clay or drawing is supposed to look in the end. And I like working that way, because if they knew that their object would be a ring, they would make only a ring as they have seen before. But I don’t want them to make a ring like everyone else. I want them to add their own touch. The shapes from their silent dreams, Patterns from the forests they’ve been walking trough. Stones from the waters they have fell into. And also the touch and care from their beautiful sisters. And in the end, they can see what their object like. Don’t ask God why. Obey his loving voice with your own touch. And watch how beautiful he designs your life!

Kjære Gud.

Kuren for ukrainske mødre som glefser så mye etter hverandre at de er nær ved å ete hverandre opp, er bønn og faste for hele huset i tre dager til ende. Det passet med bra egentlig, fordi jeg hadde planlagt å skippe et par måltider for å be selv. Det er godt å be. Og når man faster trenger man ikke konsentrere seg så veldig om at man er sulten eller mett eller gleder seg til middag heletiden. Man kan konsentrere seg om å se ordentlig inn i alt det fantastiske far i Himmelen vil vise. Det er godt.

Jentene tok det pent. De gråt og omvendte seg og full pakke. Kathia fant plutselig ut at hun skulle døpe seg. Uten strøm med stearinlys. I kaldt vann med en liten kjele varmt fra gass komfyren. Åh, hun er så fantastisk søt!

Broren min ringte i dag. Han får sånne nyheter i Kristiansand som vi ikke får her. Ukraina er visst landet hardest rammet av panepidemien for tiden. Folk har jo så dårlig imunforsvar. Ikke så rart, når de bare spiser fettsuppe. Dessuten får jo ikke folk her opplysningene vi får hjemme. Her tror halvparten at de har fått svartedauen og kapitulerer etter at de har solgt jakke og sko til det lokale ”aptieket”.

Tenk hvis vi så mer av hva det er å be… Be for de som er i verdighet og høy stilling.. Det var deilig å be med jentene i dag! Tiden bare gikk. Plutselig hadde det gått to timer.

På kvelden møtte jeg endelig gullsmeden i menigheten! Åh, hvilken herlig mann! Jeg elsker å være misjonær, for overalt møter jeg mennesker som sier: ”Si ifra, jeg hjelper til med hva som helst!”

Kjære Far.

Today I moved out from Magne and Olgas little house and into the center. I found it very comfortable to stay there, but yesterday evening; I realized that it was time to move into the “real thing”. The real thing may not be so comfortable always. Like right now. Darina, my interpreter has gone home. The girls downstairs are quarrelling. And now the electric is gone, together with the daylight.

Then it’s good to know about destiny. It wasn’t my plan to go here, it was God’s!

I’ve been teaching the girls about destiny the previous days. Today, we mostly talk about talents. And the girls are so different. Garla couldn’t stop talking about all the things she enjoyed doing. Kathia couldn’t stop talk about all the things she would enjoy to do somewhere in the future. Vicca knew exactly what she liked to do, and where she possibly could go and do it. Natasha knew what she liked to do when she was young. And Liera didn’t know what she liked to do. She only wanted herself a husband. It’s not so weird that the girls are quarrelling so much. Such different personalities… All are former drug users. All are mothers. And all are Ukrainian women! I heard before I came here, that women in Ukraine have the loudest temper in the world, or somewhere.

Oh, how I wish all the girls would just start do something. I’m learning Garla guitar. She has practised a lot today, hallelujah! I also teach Kathia some English. Unfortunately, all the other girls seem to be jealous to them.

The evening turned our quite well, fortunately! We ate supper in the kitchen with candle lights. And we praised God in candlelight. Natashas sister and sister in law arrived about nine. Her sister in law is a genius! She knows Italian, frensh, Arabic, Hebrew… And English! Thank you God, for loving and providing me everywhere. I knew that you wanted me to move to the center today!

Now the power of my computer is about to leave also. Thank you God for today! Thank you that you will provide for me tonight so I won’t freeze. Thank you for giving me wisdom for tomorrow session! Thank you for giving me more and more insight in the Russian language. I love to be here!

Del 8, Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

We are on the winnerside!

Unfortunately, I’ve now been in bed for 5 days. It’s not swain-flue. I haven’t dared to tell my grandmother in Norway that all schools in Donetsk are closed because of the epidemic.

But I do not lack. Magne and Olga are treating me like their own daughter. But now I reallyreallyreally look forward to move out of bed, into the center and start teach and encourage the girls

Teacing the girls, gives me the same feeling I imagine was in the sheppards visiting baby Jesus at Christmas Eve. Holding a week, newborn baby is a great responsibility, and especially when the baby is supposed to grow up becoming a Jesus! Oh, I have to be so careful with my words! But I have to be powerful, also. If I can’t teach with the boldness in Gods love, I better sing Aleksander Rybakk.

The first snow hit Donetsk this morning, as a “mask” of mercy covering up all the dirty factories in Donetsk. At the same time, the society has restricted every person to wear this swain-flue mask all over the town. It’s strange that healthy people are restricted to behave like sick. But maybe this is also mercy.

The minister in the church encouraged the congregation to put on this mask. It’s not unbelief, it’s wisdom! When it’s windy, of course you put on a jacket.

But we also have to receive Gods promises for our health. God’s word speaks clearly about the days we are living in. There WILL be a lot of evils like wars, nature disasters, and epidemics. So if we want to be a part of what God is doing in these days, we have to learn to don’t let our hearts be troubled. We have to move into psalm 91, under the shadows of the almighty’s wings.

Throughout the history, we see this battle from evil like wires from a mayonette-doll. In the black middle age, Gods word was captured by evil rulers, who used it to keep people in captivity. And finally, when Gods word got liberated, the Devil spread atheism as an egoistic flue all over Europe. And he started tightened people into evil regimes, like fascism and communism. Because of praying believers, these evil regimes finally broke down. The gospel flowed into Eastern Europe, and God really started to work.

Now, it seems to be the end of ages. And as the people of God are discovering the weapons Jesus provided for them at the cross, the Devil is getting desperate! Now, the weapons are on OUR side! We have the word; we know the power in the name of Jesus and we know that the Devil is a liar. So now, he uses the time he has left to strike us from outside. And I pray that the word of God will run before Satan. “The name of the Lord is a strong tower; the righteous run into it and they are safe!” (prov 18:10) Healing will flow in these times, and many people will run into His tower.

He can’t steal my joy. My joy is not in my circumstances, but in this mighty tower, where no Devil can touch me!

Del 7: Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Mitt hjemland blir synlig.

I dag har jeg vært sjuk. Skikkelig sjuk. Det blir man gjerne når man kommer fra Norge til Ukraina. Mitt imunforsvar er tilpasset omgivelser som er isblå om vinteren og irrgrønne om sommeren. Her nede er alt blitt litt støvete. Av kullgruver, metallfabrikker, kjernekraftverk, og et en gang sterkt regime som har forsvunnet og etterlatt sitt folk som foreldreløse diebarn.

Men kjære Pappa jeg er så glad at jeg er i Ukraina! Fordi.. En gang skal jeg se deg. Dine øyne er blankere enn de reneste innsjøer.. Ditt ansikt lyser sterkere enn en isbre i soloppgang. Ikke i et minutt. Ikke en time. I en evighet.

Derfor vil jeg velge meg Ukraina. Fordi jeg vet at jeg tilhører et annet rike. Hvor alt er på stell. Hvor politikerne gjør en kjempejobb. Hvor en advokat taler min sak 24 timer i døgnet. Hvor Pappa er en storkar som har gjort meg til arving til alt han eier. Hvor jeg skal leve evig i ekte troskap med ham jeg elsker.

Ja, fordi jeg elsker ham.

Derfor vil jeg velge meg det riket på jorden hvor fargene er slitt av alle vegger. Slik at hans ansikts stråleglans lett gjør seg synlig på enhver nedslitt murvegg. Og farge husene deres fra innsiden og ut.

Jeg vil velge meg et rike av foreldreløse. Slik at min elskedes Farskjærlighet kan omfavne mange, og jeg få mange søsken..

Jeg vil velge meg et rike bundet av avmakts ånd.. Slik at min elskede Jesu kraft kan bli virksom blant de mange.

Jeg vil velge meg det riket hvor flest har lidd urettferdig.. Slik at min kjæres rettferdighet kan gi de tilbake retten.

Takk for at du har gitt meg Ukraina, kjære pappa! Så får jeg være sammen med så mange, mange flere i det speilblanke, klare Himmelriket.

For alltid.

Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Del 6: Ånd og sjel og kropp trives!

Kjære Far!

I dag startet jeg dagen med en joggetur langs Donetsks støvete veier i høstfarger. Det var utrolig deilig! Det er så lett for misjonærer å skippe treningen. Det er så komplisert å trene på et fremmed sted. Og man lever jo ikke for kjødet!?

Takk Far at jeg fikk selvdisiplin på treningen min før jeg kom hit! Det ordner det seg alltid med godt joggevær og pene treningsruter om disiplinen holder mål. Og nettopp fordi jeg ikke lever for meg selv, så må jeg behandle kroppen min bra! Hva skjer med forkynnelsen min og alt det andre jeg skal gjøre om jeg føler meg som en lunken sekk? Og hvordan skal man kunne bo her på jorden i 120 år, hvis huset man bor i, sitter og står og spiser sukkerbrød og fettsuppe? Jeg vil være som hun i ordspråkene 31 som binder om seg med KRAFT og STYRKER sine armer!

Jeg ble med Darina på ungdomsmøte i menigheten. Jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde de største forventningene til selve møtet. Men jeg ble så overasket! Salen var proppfull av ungdommer som priste deg. Jeg fikk headset med engelsk tolking. Preknen var full av Guds ord! Og jeg kjente hvordan Herren forfrisket hele meg. Bibelvers etter bibelvers. Og åpenbaring som fløt bedre enn Glomma! Herren talte til meg slik jeg har lengtet etter lenge. Og nå føler jeg meg så forfrisket i min ånd!

Jeg ser mange misjonærer som kan ha en slags ”stolthet”. Man har liksom så bra liv med Gud selv, at de trenger ikke å gå på møte på søndagen. Sitater som ”du er kirken, løft spirene og pris Herren.” Jeg er så glad at jeg også fikk selvdisiplin over menighetsvanene mine før jeg kom hit! Jeg trenger menigheten. Uansett hvor flink jeg er, er jeg er faktisk en dårlig kristen ALENE! Takk pappa for at du har gitt meg et åndelig HJEM her! Ikke bare foreldre og søsken overalt, men også et HJEM! Her kan jeg pakke ut av kofferten og beleire meg for en stund.

Takk Far at du også gir meg innsikt, styrke og visdom til å lære russisk! Språklæring er førsteprioritet for en misjonær synes jeg. Jeg lærer litt heletiden. Jeg skriver ned litt hver dag og pugger på kvelden. Nok en god vane jeg er glad at jeg har printet inn i systemet. Hvilken velsignelse det er å bruke hodet sitt! Det er så lett om man er sliten og la tankene gli av sted i uvirkelige fantasier, eller samtalen gli over i andres saker. Akkurat som at kroppen detter ned i tvstolen med godteposen når den er sliten. Min teori er at vår tidsalders største trussel ikke er Islam, men Se&Hør. Det er faktisk farlig å ikke ha disiplin på tankelivet sitt! Bibelen sier at det hjertet er fylt av taler munnen.. Og Død og Liv ligger i tungens makt! Hvis ikke munnen min holder seg ren, gjør jeg ingen nytte som misjonær!

Kroppen min trenger løpeturene. Sjelen min trenger språklæring. Ånden trenger menigheten.

Takk Far for at livet som misjonær er komplett!

Darina:)

Del 5: Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Familie, venner og privatlærer!

Det var 17 varmegrader og sol da vi ankom Donetsk klokken elleve om morgenen. Sol er kanskje å ta i. Men jeg må si at til tross for Donetsks velkjente kullgruver og metallkraftverk, gjør den en strålende innsats!

Det var herlig å se igjen Magne, Olga, Kristen og Martin. Magne delte litt drømmer med oss. At han drømmer om å starte et senter for Teen Challenge i Kiev. Med mange slags rehabsentere og en god bibelskole, slik at alle får TO ÅR på seg til å bli rusfrie. Åh hvilken drøm! Selvsagt begynner jeg å tenke på hva jeg har lyst til å bidra med. Hvorfor ikke blåse en lang birkebeiner Norge? I de strenge førerkort-sensorer og kjøpe en brukbar lapp i Ukraina?

Men det er kanskje en litt mer nøktern idé å først få en plan og et forskudd på tilbakebetalingen av studielånet. Og se deretter om jeg fremdeles har lyst. Og deretter om jeg trengs. Det var jo slik jeg kom hit. Det gikk to måneder, og det gikk ikke en dag uten at jeg tenkte på jentene på senteret. Og jeg trengtes til en masse. Det kan være bra for oss impulsive folk å gi fornuften en sjanse innimellom. Åh, jeg er så glad for at bibelen snakker om å elske visdom og forstand! Det er faktisk en måte å elske Jesus på, for i ham er jo alle visdommens skatter. Nå har jeg en ferdiglagt gjerning fram til desember. Og mens jeg elsker Jesus, leder han meg steg for steg. Halleluja!

På senteret var det full høsttakkefest! Barna hadde forberedt et skuespill i de herligeste kostymer, og overalt hadde de pyntet med blomster, frukter og høstløv. Venner fra menigheten gjestet i tillegg til oss. Dessverre var jeg ikke så kjempeglad siden jeg fikk vite at både Garla og Natasha var på sykehus med barna sine. Og Luba er på et annet senter mens hennes sønn bor i fosterhjem.

Men det var likevel en stor glede! Jeg ble introdusert for ei jente som het Darina fra menigheten som var like gammel som meg. Hun skal være min personlige tolk og russisk-lærer! Ei utrolig søt og koselig jente. Utrolig smart var hun også. Tenk, 22 år og BA i statsvitenskap! Gud, du er så god mot meg! I morgen skal jeg bli med henne på ungdomsmøte i menigheten. Det gleder jeg meg til!

Tenk på Fars omsorg. Sergey og Mariana fortalte meg på toget, at selv om de bare hadde kjent meg noen få dager, følte de at vi var i familie. De minte meg om det skriftstedet der Jesus sier at ingen som forlater mor eller Far for mitt navns skyld skal mangle noe. Wow, det er så sant! Far, du gir meg nye søsken overalt!

Til og med småsøsken. Jeg bare elsker barna på senteret! De er så herlige. Det hadde kommet til en ny mamma og sønn siden sist. Kathia og Bogdan. Bogdan er verdens herligeste. Tenk at ballonger kan skape slik glede! Jeg løftet han rundt mens han kastet opp ballongene. Og han lo og lo og lo. Og sa en av ballongene sprakk, fikk lille Kristina latterkrampe.

Jeg sover i det lille huset hos Olga og Magne. Det er bra, fordi til uka reiser Magne til Danmark, og da er det litt godt for Olga å ha meg her som litt barnepasserJ Åh, jeg elsker å trille babyer og danse med småbarn!

”Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?”

Del 4: Undertrykte får sin rett, fanger blir satt fri og nådens år starter!

I dag var jeg med Sergey for å undervise på et kristent rehabiliteringssenter. Sergey har jobbet der i flere år tidligere, og fremdeles reiser han dit ukentlig og oppmuntrer gutta. Jeg møtte noen av de på onsdagen, og de likte meg veldig godt.

Ordet var mitt. Slik liker jeg det best. De spurte om jeg var nervøs. Det var sant det. Hva sier liksom ei jente på 21 år til de tøffe gutta? De ville høre vitnesbyrdet mitt. Og jeg delte det åpent og ærlig. At jeg som fireåring pådro meg min første avhengighet. Jeg ble avhengig av Jesus. Og derfor har jeg sant og si ikke hatt særlig rom for andre addictions senere i livet. Wow-faktoren var ikke spesielt høy i det øyeblikket. Men da så de i allefall at jeg ikke er noen superwoman i meg selv.

Jeg sang noen sanger for og med dem. Og åpnet bibelen i romerne 5:17. Jeg fortalte dem om Guds nåde! Om hvordan det er hans kjærlighet som gjør de i stand til å leve og herske i livet. Gutta var sultne på Guds ord. Og de ble kjempesalige og oppglødde. Jeg sa at jeg var åpen for spørsmål, og sjenerte var de heldigvis ikke. Så en som het Dimitri kastet en skikkelig brannfakkel i fanget mitt: En lapp med de ti bud.

Og jeg hadde sant og si kanskje planlagt å hoppe over hele nådedebatten, fordi jeg synes alltid det ender i kverulants og masing. Men når man vet hva Guds ord faktisk sier, blir ting svart hvitt. Som Martin Luther sa, ”Her står jeg og kan ikke annet”.

Og jeg er så glad jeg valgte sannheten, fordi den Hellige Ånd har lovet å alltid preke sammen med oss. Skriftsted etter skriftsted boblet fram med frimodighet, og det hele endte med at jeg rev lappen med de ti bud i to, og at alle sammen jublet.

Takk Gud for nådebudskapet! Jeg hadde ingen plan om å være noen nåde-revolusjonær.. Men du elsker de Far. Lover og religiøse regler er visst guttas hverdag, fortalte Sergey meg siden. ”You destroyed everything!” Sa han. Og ja jeg forstår. At om jeg var en ukrainsk mann med bakgrunn fra fengsler og rusing, fortiden boende i et lovisk rehabiliteringssenter hvor man tråkket oppi de samme gutta hver dag under strenge regler… Og plutselig får besøk av ei syngende blondine fra Norge som forteller at de er fri fra loven… Da hadde jeg også blitt glad!

Ja, de gikk fra is til vann til gass hele gjengen. Jeg fortalte de ettertrykkelig at regler på senteret er bra for dem og må respekteres til fulle. Men likevel. De bare elsket Jesus!!! Og vitnet om hvordan de hadde fått åpenbaring om Guds nåde! Ja Far!

Jeg må legge til at jeg kom med en bibel på engelsk uten nesten noen understrekninger.. Jeg hadde skriblet ned noen vers, men det var som vanlig, veldig rotete. Men Gud er så langt over mine ustrukturerte evner.

Og jeg ber heller ikke om unnskyldning. Min Far i himmelen har planlagt disse brødrene mine fra før tidenes begynnelse, sendt sin elskede sønn til å dø for dem.. Fordi han vil være deres FAR! Han vil at de skal ha et personlig forhold til han! Ikke til to seintavler!

Åh jeg vil gjerne komme tilbake og gi de mer! Norge er populært fordi Ludvik Karlsen var den som startet med rehabilitering i Sovjet fra begynnelsen. Faktisk overalt jeg kommer, har Norge et Godt rykte. De er visst veldig fleksible og helhjertede. Det er sikkert fordi de som er helhjertede og fleksible i Norge ikke trives så godt i Norge og bestemmer seg for å bli misjonærer.

Reisen fra Kiev til Donetsk overgikk alt jeg hadde håpet på. Jeg og Mariana delte kupe med en nydelig mor med to døtre. Vi lo og koste oss. Selv om jeg er misjonær, kjenner jeg likevel energien flomme når jeg får fortelle og vise bilder av fjorder og fjell. Håper ikke jeg underholdt de i overkant.

Jeg sov natten igjennom og selv lenger enn jeg normalt gjør. Takk Gud!

Del 3: Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Jeg får leke Aleksander Rybakk.

Far!

Det er så fantastisk å være død fra seg selv. Eneste måten man kan være død fra seg selv, er ved å leve for Jesus. Når man lever for Jesus elsker man mennesker. Hvis man ikke elsker mennesker så stopper kjærligheten hans å flyte. Det står det i 1.joh 3:17. Det er så mange kristne folk som har så mange egne meninger og egne greier for hvordan de vil ha ting. Når man er misjonær er man alles tjener og ”død” fra seg selv. Og som kjent tar ikke døde folk hånd om seg selv. Jesus tar seg av min døde kropp. Han levendegjør den med sin ånd som bor i meg. Og førsørger den med alt den behøver. Det er derfor jeg noenganger må melde meg ut av sammenhengene bare for å låse meg inn et sted å rope høyt av fryd. Eller famle etter notatsaker eller kamera for å forevige de fantastiske karamellene han serverer meg.

I dag hjalp Mariana meg å kjøpe mobillader og Ukrainsk simkort. Nå er jeg ekte misjonær. Etterpå var jeg med Sergey til et slags ”etter skoletid”-tilbud for vanskeligstilte barn. Sergey uttrykte at han syntes det var vanskelig å fortelle barna om Guds kjærlighet, rett og slett fordi barna har det så vanskelig. Flere har mistet foreldrene sine. Noen bor sammen med sine søsken, foreldre og besteforeldre på et kott. Noen har begynt å røyke og sniffe lim. Og flere av dem fornekter Guds eksistens.

Men det er så utrolig godt at Jesus faktisk lever. Og ikke bare det, men han lever i oss! Det er så deilig å tjene en Jesus som faktisk har en kropp.. Som er prikk lik min og kan gjøre alt det Jesus kunne gjøre. Og hans kjærlighet er ikke bare noe vi kan formidle med ord. Men med en kropp! Som kan utføre tjenester, gi gaver, anerkjennende ord, tid og fysisk berøring.

Så Gud elsket barna i dag! Med tyggegummier, med et fang å sitte på. Med anerkjennende ord om hvor pene de var.. Tid på fanget.. Og jeg elsket de med det jeg elsker best, underholdning! Alt fra onkel Tuka til Aleksander Rybakk til ”How great is our God” på Russisk osvosv. Vi ”døde” tar ikke oss selv spesielt høytidelig, så Aleksander Rybakk-seansen ble repetert til det fulle. Så belønnet Pappa meg med at jeg fikk synge prinsessesangen min, og de sa at den var BEDRE enn den til Aleksander Rybakk. Og så sa de at jeg burde melde meg på Eurovision til neste år. (Wow!!:) Jeg takket for komplementet, men la til at jeg i tilfelle må delta for Ukraina, og kanskje ikke Norge.

Og selvsagt prekte vi evangeliet om hvor nydelig og rettferdig Gud har gjort de, og hvilken utrolig plan han har for livene deres. Da vi skulle gå, ville de ikke slippe oss. Amen! Takk Gud at hans kjærlighet er mer enn bare ord, men også kropp!J

Vi var sammen med det amerikanske teamet på kvelden. De er så herlige! Holly, ei jente på teamet, hadde skrevet en sang om mannen som ble frelst i går. ”blue eyes”. Om hvordan Gud plutselig skaper nye øyne på folk som går fra døden til livet. Jeg ble helt målløs. Heldigvis har jeg hele gjengen på facebook nå. Takk Far!

Det er så deilig å være i Guds plan! Hvor ble det av ensomheten? Rastløsheten? Bekymringene? Pengemangelen? Og de tørre sprukne hendene mine? Ingenting er som å befinne seg på det stedet Gud trenger deg mest, fordi det er der hans nådes sol skinner sterkest.

”Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?”

Del 2: Mennesker blir frelst!

Takk himmelske pappa for en utrolig himmelsk dag! Jeg sov så lenge at jeg fikk hodepine. Det var litt dumt. Men i dag gjorde det egentlig ingenting.

Jeg kom til Sergey og Mariana til lunch. Der ble jeg introdusert for et amerikansk team som har vært i Kiev en måned nå og reiser i morgen. Åh, tusen tusen takk for det utrolig store privilegiet å få bli kjent med andre unge folk som elsker deg! Noen kristne må man kjenne i fire år før man føler seg komfortabel med å banke på døra deres. Andre sitter man i stua til med det samme man har hilst.

Så var vi i Teen Challenge-”coffie-house”. For meg er det tradisjon å være på ”cafeen” på onsdager. Det har jeg vært i to år allerede. Bare at i Norge heter Teen-challenge ”Marita-stiftelsen” og coffie-huse heter ”Maritacafeen”. Jeg er jo som skapt for å tilbringe onsdag i Coffie House!

Det var alle tiders å være i coffie-house. Mange nydelige mennesker. Jeg fikk æren av å dele evangeliet, etter at en som het ”Chris” på det amerikanske teamet hadde delt sitt vitnesbyrd slik bare en amerikansk ungdom kan vitne. Om hvordan han hadde sost bort store deler av high-school, men opplevd hvordan Jesus hadde funnet ham og forvandlet livet hans med sin kjærlighet. Hvilken introduksjon til verdens beste nyheter? Jeg sprudlet da jeg gav de nyhetene.  Om Gud som ikke ønsker å bo i alle de glorete kirkene mennesker bygger til han. Han vil bo i mennesker. Og hva skjer med et råttent hus når en mektig konge flytter inn i det? Kongen gjennomfører en oppussing! Fra innsiden og ut, slik at hans herlighet kan bli synlig for alle. Det vil han gjøre med ditt hus, din kropp! Og han kan fordi han selv allerede har fjernet all synden som brukte å ta opp plassen i huset. Det gjorde han ved at han sendte Jesus Kristus til verden. Og HAN som ikke visste av synd ble gjort til synd slik at vi kunne bli Guds rettferdighet i Ham” (2kor5:21) Gud øste all vår synd inn i kroppen til Jesus, slik at han kunne øse all Jesu rettferdighet inni oss! Fordi Gud elsker oss! Han vil også ha oss, slik en Far ønsker seg barn. Han vil ha noen å øse all sin kjærlighet over!

Så sang jeg sangen ”Rest upon my chest” mens jeg sendte rundt et bildet jeg fikk av mamma av meg og Pappa, hvor jeg er en nyfødt bebi. Pappa holder meg og ser på meg på en måte bare pappaer kan..

Deretter fortalte Sergey at Gud er en gentle-man. Han ødelegger ikke dørene til huset ditt. Han vil at du skal åpne opp selv.

Og jeg bare frydet meg i hjel da en ”maltsjiki” som het Vova deklamerte at han ønsket å gi husrom til Kongenes Konge. ÅH HVILKEN FRYD! I hele rommet var fylt av englesang&klokkeklang! ”Angel-disco”, kom det fra amerikaneren.

Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer? Folk blir jo FRELST av det! Denne mannen har forsøkt å ta selvmord flere ganger. Han har vært i coffie-house en gang før. Kona har bedt for han lenge. I dag sa han JA!

Og mange andre ble rørt av Far.

Jeg er så lykkelig! Det handler jo ingenting om meg i det hele tatt! Det handler om GUD! Det er umulig å ikke bli fylt med hans hellige ånd og tale hans evangelium med frimodighet når du ser Hans templer forberedt fra evighet av, bli fylt. Og plutselig ser du Hans øyne i deres øyne.. Hvilket mirakel! Jeg er så heldig!

Takk elskede Jesus!

Hvorfor vil ikke alle bli misjonærer?

Del 1: Under min elskedes vinger.

Det er gøy å være misjonær. Hvorfor vil ikke alle vil bli det? Her bor jeg på toppdekket i en båt. I en stor suite med vinduer på tre av sidene. Flislagt bad med hjørnebadekar. Og en minibar bestående av frukt, yogurt, musli og masse sjokolade.

Reisen i går var veldig behagelig. Ingen problemer verken med bagasje eller turbulens. Pappa kjørte meg til flyplassen. Han gruet seg veldig til dette. Jeg sa at han bare kunne glede seg. Fordi det var en stor dag for meg.

Jeg mellomlandet i Riga. Det er det som er så godt med å elske Jesus. At selv på en østeuropeisk flyplass kan vi bli ”nostalgisk-romantiske”. Akkurat som om var her vi fant hverandre. Våre blikk møttes. Da jeg som fjortenåring reiste på min første misjonstur. For første gang forlot jeg den verden jeg var tilfreds med. Men til min overraskelse, på et gatehjørne inn i ansiktet til et folk så undertrykt og rundstjålet av Djevelen, møtte jeg Ham. Blikket til Ham min sjel elsker. Min kjæreste Jesus.

Jeg landet omsider i Kiev. En ivrig security var sta, og ville at jeg skulle gå igjennom passkontrollen for ”Ukrainian citizens”. Det var jo hyggelig.

Et lite øyeblikk stopper tankene mine meg. Det er akkurat som om jeg rives ut av virkeligheten, og lar meg straks dra tilbake igjen. Som om jeg får bekreftet at min drøm og min virkelighet i øyeblikket, er to identiske bilder. Er det sant? Er jeg misjonær?! Åh min elskede Jesus! ”Som et ansikt speiler ansikt i et vann”…

Jeg møtte Sergey og hans bror Igor i ankomsthallen. De gjenkjente meg med en gang. ”You looked like a person filled with Jesus”. Hvilket kompliment, jeg likner på Ham!

Sergey og Mariana var bare noen få år eldre enn meg. De tok meg med til Youth with a mission-basen, et sted for unge folk som elsker Jesus.

Jeg kunne ikke annet enn å rope høyt og synge lovsanger da jeg ble overlatt til meg selv på dette fantastiske rommet de hadde stelt i stand for meg. Jeg bare elsker Jesus!

Jeg spiste kvelds hjemme i leiligheten til Sergey og Mariana. Jeg lyttet til historiene deres med tårer i øyekroken. Historier om Guds omsorg. Hvordan Ham forsørget de fra dag til dag slik at de kunne ta seg av Kievs fattige, nedbrutte, syke, rusavhengige. De som Jesus elsker.

Jeg gav de en bok jeg fant i en bokhandel på Gardemoen med bilder av Nordlys.

Tenk! Far i himmelen har bredt et teppe over oss. Som bibelen kaller ”vinger av ly i den allmektiges skygge”. Dette teppet farger han med skinnende stjerner om natten. Om dagen med en sol som varmer oss.. Og noen ganger glimter han til med vakre solnedganger, og kanskje hvis man er ekstra heldig, nordlys! Hvordan kan man likevel tvile på at Far i himmelen har sine kjærlige vinger over livene våre?

Kanskje fordi vi bruker så mye tid på å se ned. På utilstrekkeligheten vår. Bekymringene våre.

Jesus! Ditt ansikt lyser jo sterkere enn solen! Jeg vil tjene deg!

styrke

20 oktober reiser jeg til Ukraina. Jeg reiser først alene. Så kommer Minna 13 november. Det går bra.

Jeg er så stor at jeg kan gjøre alt Pappa i himmelen ber meg om.

Jeg er så liten at alt jeg kan gjøre er det Pappa i himmelen ber meg om.

Veldig greit egentlig.

Jeg gleder meg veldig. En dame skal være sammen med oss hele formiddagen og tolke at Pappa ber meg om å fortelle jentene. OG hun skal lære meg og Minna russisk!

Tenk russisk.. Et verdensspråk innført overalt for å lære folk skrudde løgner som førte folket i fangenskap.

Jeg vil bruke det til å lære folk sannheten som setter fri.

19 oktober skal jeg ha oppkjøring.

Før så kunne jeg finne på å holde en oppkjøring hemmelig i frykt for at folk skulle se meg gråte.

Nå synes jeg det er altfor stress å gråte alene.

Det jeg derimot holder sjult, er antallet oppkjøringer jeg har hatt.

Jeg husker nesten ikke selv engang.

Bare husker alle de grønne "ikke bestått"-lappene som forfulgte med i skuffer og skap og permer og lommebøker fremtil jeg kverket de siste i fjor (håper jeg)

Jeg har ikke lest innholdet på noen av de, fordi da kan det hende jeg begynner jeg bare å gråte alene.

Jeg trives med å jobbe i helsebransjen. Det kan være litt stress, men alle forstår deg hvis du begynner å gråte.

Pjattpjattgodnatt.:)

Julias utdrikningslag

vanskelig

Det kan være vanskelig å vite hvor man skal gjøre av seg fra dag til dag.

Det er enda vanskeligere å vite hvor man skal gjøre av seg fra dag til dag UTEN å være mennesker til bry.

Det er enda enda vanskeligere å vite hvor man skal gjøre av seg fra dag til dag UTEN og være mennesker til bry MEN være mennesker til velsignelse.

Og det blir ekstra vanskelig å vite hvor man skal gjøre av seg fra dag til dag UTEN å være mennesker til bry, MEN være mennesker til velsignelse OG tjene penger..

Masse svar

Nå i disse forandringens august-dager kommer det masse mennesker til meg og stiller meg masse spørsmål. Og jeg har som regel masse svar å komme med. Her et er utdrag.

• Hva gjør du?

Jeg er utdannet gullsmed. Jeg har et pent lite verksted i kjellern til bestemora mi i Trøgstad. Jeg har et enkeltmannsforetak som heter "Edelsveis". ikke Edelweiss, men EdelSveis. Som at jeg sveier i edelt metall. Mens jeg nynner melodier fra soundtracket til "The sound of music"

• Hva gjør du nå?

Akkurat nå for tiden jobber jeg som ringevikar på et sted i Trøgstad som heter Parkveien. Det er 4 boliger for 4 personer som trenger litt hjelp & assistanse til hverdagen.

• Hvor bor du?

Materielt sett bor jeg i andre etagen til en kamerat i Nannestad som er kunstner og kjæreste med ei jente som er arving til en campingplass i Kautokeino.

Fysisk sett bor jeg litt hos mamma og pappa på gården i Trøgstad sammen med to søstre. Broren min flyttet for en uke siden.

Når jeg jobber, bor jeg hos bestemoren min på en annen gård i Trøgstad, hvor jeg har beleiret kjellerboden med alle mine gullsmedeligheter.

Og fra søndagen av kommer jeg også til å bo sammen med Minna i tredje etagen til en snill dame i menigheten som heter Tove på Skedsmokorset. Tror ikke det blir flere steder da.

• Hva har du gjort de siste årene?

I år og i fjor gikk jeg Bibelskolen og lederlinjen på Oslo Kristne Senter. Det er bra saker. Der lærer man litt om hvordan man ser ut. På bibelskolen lærer man at man ser ut slik Gud sier at man ser ut, På lederlinja lærer man at Gud sier at du ser ut som en bra leder.

• Hva har du gjort i sommer?

Jeg var på hytta med 3 veninner. Jobbet i parkveien. Deltok, tolket, lagde mat, osv på Camp meeting på Oslo Kristne Senter. Jobbet i Parkveien. Dro til Danmark i begravelse. Jobbet i parkveien. Dro på hytta med familien. Jobbet i parkveien. Dro til Ukraina. Jobber i Parkveien.

• Hva skal du gjøre videre? (Siden du ser så ung & lovende ut..)

Takk for det.:) I November (seinest!) flytter jeg til Donetsk i Ukraina sammen med Minna, ei finsk jente jeg gikk i klasse med på Bibelskolen og Lederlinja. Der skal vi bo og jobbe på en rehabiliteringssenter for mammaer med små barn. Jeg skal spille gitar og Minna skal spille fiolin. Og vi skal lære de om Jesus. Plukke aprikoser, Lære russisk. Løpe om kapp med mafiaen, og kjøpe alt som ikke er til salgs i Norge. Kan være førerkort, gode karakterer, snille barn, osv... Eller.. Vi gjør bare det Pappan vår i himmelen ber oss om å gjøre.:)

• Når kommer du hjem?

Når noen blir født, noen dør, noen gifter seg, eller noen blir separert.

• Er det misjonær du skal bli?

Ja.

• Om jeg også er en sånn kulturimprealist som setter barna mine på slemme barnehjem mens jeg skummer misjonsfløten?

Har ikke barn. Liker ikke fløte.

• Om jeg ikke er redd for å få svineinfluensa?

Har hatt det.
http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?submit=Vis&parse=Jes+53&type=naive&book2=ISA&searchtrans=

• Om jeg ikke er redd for at gitaren min skal få Hiv?

Har gitt den bort.

Håper dette var til hjelp. Om det likevel skulle forekomme at mine svar bare avler flere spørsmål... Send inn, så tar vi et nettmøte endag:)

Hanne-Mari

KHIO

Idag klokken 12 presis leverte jeg, Hanne-Mari Horverak opptaksprøven til BA-kunstfag fordypning metall ved Kunsthøgskolen i Oslo, populært kalt KHIO. Så får jeg svar om en uke om jeg kommer inn.. ÅH, jeg føler meg helt desperat! Hva skal jeg finne på i mellomtiden for å få tiden til å gå fortest mulig? Trene? Lese til lederlinjeksamen? KjæreGUD du MÅ bare sørge for plass til meg på Kunsthøgskolen! Jeg har jo ikke noe LIV!

Sitter med litt den samme følelsen etter disse tre opptaksprøvedagene som jeg har sittet med etter diverse misjonsturer. Noenganger rører man ved noen strenger som har så kraftige vibrasjoner at alt annet høres ut som plystring.

Jeg bad til Gud: "GUD hjelp meg å forvalte disse tre dagene på en slik måte at de blir til tre år!"

Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg begynte å drømme om å gå der da jeg hadde gullsmedutveksling i Nederland. Jeg så en utstilling i Niemegen hvor svært mange av verdens høgskoler og universiteter med smykkekunstutdanning var repressentert. Jeg begynner jo å grine bare av tanken på LAND! VERDEN! OL-åpning.. Grand prix.. ÅH! Japan! Australia! Finland!

Men objektene jeg falt for kom fra Norge. Oslo Academy of Art, Kunsthøgskolen i Oslo.

Søkte i fjor. Kom ikke inn. Og trivdes ikke på opptaksprøven. Følte meg som i de værste marerittene hvor man har hatt det helt ok, og plutselig finner ut at man er naken! Jeg satt på et rom med et skisseark på størrelse med pulten og tegnet rosa griser med vinger nede i et hjørne. Naken for inspirasjon og kreativitet. Mens de andre kandidatene satte igang med de vanvittigste saker. Jeg leverte noe merkelig som så ut som et armbånd siste dagen, og løp hjem i frykt for å bli oppdaget. Som om jeg i et mareritt bykset bak en søppelkonteiner for ikke å bli sett naken. Merkelignok ble jeg innstilt som nummer tre på vent. Og jeg jublet, fordi jeg da hadde en unskyldning til å gå lederlinjen.. Altså var jeg ikke naken likevel. Bare i feil garderobe.. Eller. Hehehe.

Med i år var det helt annerledes! Jeg sendte en innsendingsoppgave jeg var overraskende fornøyd med. Som hadde formet seg helt slik jeg så den for meg inni hodet mitt.

Og som takk fikk jeg et brev hvor det stod: "Du får ikke komme inn på skolen vår. Hvis du ikke skunder deg å hente innsendingsoppgaven din, brenner vi den opp." Kanskje formulert noe mer diskret.
Og jeg hentet oppgaven.

Og jeg fikk en telefon tre uker senere! "Hei du ærverdige søker av kunsthøgskolen i Oslo! Det er en ledig plass på opptaksprøven likevel! Ta med deg ditt underfulle verk og kom!"

Og jeg kom. Hehe.

Og jeg var ikke naken denne gangen! Jeg lekte, koste meg med farger, materialer, verktøy.. Jeg og de andre kandidatene fantaserte om å drikke studentkaffe i tre år.. Jeg fikk favør til alt jeg trengte.. Materialer, verktøy.. En fransk dame som het Anne (Uttales Ann) sa jeg kunne låne alt verktøyet hennes. TAKK!

Før jeg leverte passet jeg på å vise oppgaven jeg var så stolt av til alle de andre som kom. Deriblant Andre Jensen som jeg gikk i klasse med på grunnkurs. Hvis ikke han blir kunstner, så blir ingen kunstnere!

Nå tørr jeg ikke å skrive mer. En jeg ble kjent med på opptak spurte meg om jeg kunne be til Gud om å få komme inn her. Jeg svarte at det stod ingenting om KHIO i Bibelen, men at det står i salme 37:4 at jeg kan glede meg STORT i Herren, så skal han gi meg det mitt hjerte trakter etter.

Håper det er det samme som å gå tre år på KHIO

Tid

KjæreGud..

Når man har litt mange tanker i hodet på engang, kan man ty til mange tiltak.

Tidligere har jeg tydd til mat. At det hjelper å spise litt er sikkert og visst. Det har bare det ene minus at det skal så fryktelig store mengder til for at det skal fungere.

Og å ringe pappa. Det funker også. Det har jeg gjort idag. Det hjalp. Bare at pappa likner på meg.. Så når han sier motvillig etter en timinutters tid at "nå tror jeg kanskje jeg må legge på", da kan man regne med at gjøremålene han har utsatt lenge står å brenner nå.

Så da hjelper det å skrive. Skriving er fint. Da tydliggjøres det for min bevissthet hva mitt hode spinner på som er "pjatt". Enkelt og greit fordi hånden min ikke gidder å skrive ned det som hodet ennå ikke har forstått at er uviktig "pjatt". Ikke alt ihvertfall:)

Jeg tenker masse på det med tid.

Vi lærte om tidsstyring på skolen idag. Jeg trodde jeg var en dyktig tidsstyrer helt til jeg kom til punktet for "hvilke gjøremål utsetter du?" Og endte med å skrive "se eget ark". Hehe.

Jeg vil jo gjøre ALT! Åh, jeg blir i fyr og flamme når jeg får lov å skrive, tenke eller snakke om alt jeg har lyst til å gjøre. Alle mine drømmer og visjoner langt der framme.. Om den dagen jeg står på en scene.. Eller synger til et bredt publikum på "senkveld". Den dagen jeg har funnet noen som vil være med meg å sykle Norge på langs.. Den dagen alle i menigheten hilser på de nye og inviterer de på kveldsmat hjem til seg etter møtet..

Åh jeg elsker å snakke om slike ting.

Men likevel. Jeg lever her og nå. Og jeg utsetter gjøremål. Verkstedarbeid i Trøgstad. Søknader til nesteår. Lage mitt private budsjett (så jeg slipper å jobbe meg ihjel og kan begynne å betale litt av det jeg skylder).. Ta ibruk sangpedagogen og gitarlæreren min elskede far har påspandert på meg for lengesiden.. Og ikkeminst lappen.. Kjæretid..

Hva gjør jeg egentlig?

Når det gjelder verkstedet så går jeg rundt å skylder på manglende informasjon fra kunder.
Når det gjelder søknadene gir jeg skylden til pcen min som er treig.
Når det gjelder sangpedagogen skylder jeg på et telefonnummer bakerst i en grønn perm jeg ikke gidder å bla opp i.
Når det gjelder lappen skylder jeg på de dustete sensorene som strøk meg sist.

Det er alltid noen å skylde på.

Men er det synd på meg? NEI! Er jeg fattig? Arbeidsløs? Ensom? I fengsel? Sulten?

Har en så resursjsterk kvinne som meg noen grunn til å fremstille seg som et misbrukt offer, som har fått livet ødelagt av noen bitchy sensorer, en treig pc og en grønn perm?

Og fortjener den grønne permen, den treige pcen og de bitchy sensorene virkelig det??

Hilsen Gud.

There is one story left to be told.
A story, far greater than anyone
The story of how I chose you.
And how I gave up my most beloved.
To give you heaven in your heart
And to make angels song your own!
And give you my own tounges to speak with me.
You're worth all I gave up just for you.

This is the story I've given to you.


There is one song left to be sung
A love song far sweater than anyone.
A lovesong depending of me, and how I
patiently wait for you to see.
I wait for you to see my kindness.
And my bare arms, I've held your every step.
And as you dare to lift your head you see
my eyes! I am smiling to you!
This is the lovesong waiting just for you.


There is one secret left to be unwailed.
A secret kept hidden for ages.
Untill now, when it's nothing left for you to do
Exept receive what I tell you is true.
I've given you gain my blessing
So much more than you will ever need
Both for lifetime and eternety.
Just come whenever your in need.
Because I love you, and want you to stay right here in my court with me.
:)

FOREVER YOUNG

Takk Jesus for dagen idag.

Endelig har jeg også fått malt gullsmedverkstedet mitt i kjelleren til bestemor. Jeg gleder meg som en unge til å sette på plass tingene på benkene.. Henge opp asylplantene fra Tangen, som jeg reddet fra brors korrupte ferie regime i forrige uke.. Og spikre svennebrevet mitt opp på veggen... Svennebrev.. EGET verksted..

Hvis jeg sammenlikner livet mitt med mitt eget for halvannet år siden, har jeg faktisk allerede oppfylt MANGE av mine virkelige drømmer! I allefall av de jeg noterte ned i oktober i forfjor. Jeg har gått på bibelskole.. Og ihvertfall kommet litt mer på vei med det jeg faktisk VIL! Jeg har fått mitt eget fantastiske verksted, trygt plassert i bestemors kjeller på Søtland.. Fått studiekompetanse.. Står på venteliste til kunsthøgskolen i Oslo.. Selv om jeg har bestemt meg for å ta et år til på OKS dette året. Hehe. Jeg har ikke syklet Norge på langs ennå, men er dog en mye større kondiskonge i år enn i fjor. Jeg har sommerjobb som går ut på å være glad i mennesker. Jeg har prekt om Jesus i år. Spilt og sunget i band. Og blitt med i en god menighet jeg er stolt av! Åh, jeg kunne ropt det ut på gata! OSLO KRISTNE SENTER!!! Hjertet i logoen er virkelig verdens håp!!!

Det er godt å kjenne at jeg er skapt til å leve og herske i eget liv. Og selv om alle disse synlige tingene skulle brenne opp, så er det like sant..

Denne sangen hører jeg ofte. Christoffer i klassa skrev den på et kort og "dedikerte" den til meg på 20 års dagen min.

Når jeg er alene tenker jeg alltid veldig mye. Noenganger så mye at jeg holder på å drukne. Drukne i tanker som bygger seg rundt "meg".. Tettitett. Som å holdes under vann og ikke kunne puste! Eller som å være inne i et trangt rom hvor oksigenet suges ut litt etter litt. Det er fryktelig vondt og frustrerende! Tankebygninger kaller bibelen det. Disse sprenger man ikke med bønn eller faste, men med Guds sannheter! Visste du foressten at "frelse" på hebraisk betyr "å komme ut av trangt rom"? Det står at Guds ord er mektig til å frelse deres sjeler. Ikke bare ånd. Men sjel...

Og det er helt sprøtt! I det siste har denne sangen vært dynamitt gang på gang i alle utrolige konstruksjoner og "frelst" meg! Lurer på hvor mange forskjellige konstruksjoner av tankebygninger den egentlig har kapasitet til å sprenge. Og det er litt rart for det er jo Bob Dylan som har skrevet sangen. Ikke Gud. Han var ikke kristen en gang da han skrev den. Men jeg vet det var Gud som sa til Christoffer at han skulle skrive den på kortet:)

FOREVER YOUNG- Bob Dylan

May God bless and keep you always

May your wishes all come true

May you always do for others

And let others do for you

May you build a ladder to the stars

And climb on every rung

And may you stay forever young

May you grow up to be righteous

May you grow up to be true

May you always know the truth

And see the lights surrounding you

May you always be courageous

Stand upright and be strong

And may you stay forever young

May your hands always be busy

May your feet always be swift

May you have a strong foundation

When the winds of changes shift

May your heart always be joyful

May your song always be sung

May you stay forever young

(Planet Waves, 1973.)

Pappa og jeg

har holdt på med å fikse opp gullsmedverksted i kjelleren til bestemor denne uka. Mye jobb.. For det meste gjort av min altforsnille og herlige pappa. Men du verden hva vi fikk til! Jeg gleder meg til å få inn resten av verktøyet og ta fatt på de gamle kunstene jeg nesten ikke har rørt siden juni ifjor! Det er helt utrolig hvordan inspirasjonen er her likesterkt som da jeg gikk på gullsmedlinja. Kanskje fordi min inspirasjon er en person som heter Jesus Kristus...

Tenkt på det? At hvis du skal lete etter et svar... Og leter alle andre plasser enn i Jesus, så roter man seg bort! Men hvis man leter etter Jesus.. Så finner man svar på alt!

En påstand som trenger dypere forklaring selvsagt. Forklaring kommer. Test ut påstanden så lenge da!

Fredag hadde jeg besøk av Karen mens jeg satt på verkstedet mitt. Hehe! Jeg kan kalle det MITT verksted! Karen sa at det absolutt ikke var uvant å sitte å prate mens jeg triksa med småplukk selv om hun aldri hadde sett meg arbeide med gullsmedligheter før.

Idag våknet jeg med litt vondt i halsen og store mandler. Det er faktisk sannt! Jeg har ikke vært syk siden snørr-tårer og neseblod dagene etter lappestrykinga i sommer! Det er sikkert fordi jeg er så glad heletiden. Og glede forløser endorfiner som gir god helse. Hehe.

Salme 103: Han som tilgir ALLE mine synder og helbreder ALLE mine SYKDOMMER! Idag godtok jeg ikke sykdommen. Enkelt og greit. Skal det være værre enn som så?:)

Tenk at Gud elsker meg... Like høyt som han elsker Jesus! Gud og jeg. Jeg og Gud... Jeg og Gud har hatt en utrolig fin dag! Sola strålte vårvarme. Nitelva fløt fri for is. Blå.

Så gikk jeg rett inn i armene på Ann Kristin Torsøe da jeg ankom Lillestrøm stasjon på vei til Citykirken. Nydelige herlige Ann Kristin! Henne møter jeg ikke tilfeldig. Gud er god. Toget jeg hadde planlagt å ta gikk ikke. Det visste ikke jeg, men det visste Gud. Så da fikk jeg en halvtimes kaffe med fantastiske gode Ann Kristin:)

Talentet

Alle veit hvordan det er med ting en liker å gjøre. Talenter kalles det visst. Man trives med talentet. Som en leke.. Som en venn. Et element man kan bruke til å kryddre både sin egen og andres hverdag. Talentet er gitt av pappa.

Etter en tid får man høre at man er flink med talentet. "Stå på!" Så er det noe som heter "talentkonkurranse." Man vinner.. Vinner igjen.. Blir proff.. Så blir det litt slitsomt å være proff, at man drøyer litt med ting.. Så dropper man ut litt.. Får dårlig samvittighet.. Glemmer hva talentet egentlig var. Et element til glede.. Hjerte og trivsel, ikke verdensmesterskap, analyse og kondisjonstrening..

Så graver man sitt lille talent ned i jorda. Hvorfor jorda egentlig? Kanskje fordi jord er det så mye av. Man slipper å tenke.. Innvolvere.. Kan bare glemme. For en liten stund i allefall.

Og hva skjer med talentet mens det ligger nedgravd i jorda av fordømmelse og utilstreklighet igrunnen?

Vi frykter alltid det værste. Larver.. Levende sprellende larver av tunger som forteller om sprellende vesner som har tatt din plass.. Her er det ikke plass til deg!

Saksedyr.. Åh! Jeg husker hvordan saksedyrene kom kravlende fram da jeg som tolvåring uttrykte i et hjertesukk hvor utrolig skjeldent jeg ønska å måke ut av kaninburene.. Saksedyr som biter.. Glefser.. "Hvor har du vært, din tulling?" Aner du ikke hvilken prosess av død og fordervelse ditt fravær har bidratt til? Forferdelige saker!

Eller bakterier.. Bakterier som tærer byttet. River det ifra hverandre. Du frykter å grave opp talentet og finne det i små ubruklige rester. Oppsmuldret. Ikke verdt ett rødt øre. Knust...

Dette er det vi frykter. Men hva er egentlig sannheten? Kan man risikere å finne larver, saksedyr og bakterier? Uten tvil! Men forteller de sannheten?

Sannheten at talentet ligger der like helt. "For Gud angrer ikke på sine nådegaver og utvelgelser.." Det er i stand.. Like helt.. "For HAN er den som har dyktiggjort oss.." Og "Han vender alle ting til det gode.."

Jeg husker hvordan jeg ubevisst gravde ned ting i sandkassa da jeg var liten. Sommer og vinter og sommer igjen.. Og jeg gravde i sandkassa på ny, og fant både lekebiler og spader jeg kjente igjen og gledet meg over.. Larvene, saksedyrene og bakteriene måtte vaskes vekk. Vises sin plass.

Hvorfor gravde vi ned talentet i det heletatt? Kanskje vi trodde at Far var en hard Far... En religiøs Far som verdsetter at barnas lydighet framfor deres lek og glede.. Som ikke gir barn leker, men pengemaskiner til sin egen ære.. Fremfor å la barna utvikle seg i en spontan glede og lek som trygge elskede barn.

Så nå graver jeg opp denne bloggen på nytt. Mitt lille talent som ikke har sammenheng med talentkonkurranse. Som er til lek og glede for meg selv.. Og de som måtte finne på å dumpe innom.

Konsept og sjanger? Konsept Hanne-Mari skriver ting. Rett fra levvra.. Til hvem da? De som gidder å lese. Så får man mene hva man vil. Tolke ting som man vil. Jeg gidder ikke å skrive blogg med undertone av prestasjonsangst for å bli verdensmester. Men for å le og leke:)