Last week update from Bertine-house, Donetsk:

Konference in Word of Life church, 5000 visitors. We were there. 

And we will soon host the conference for teen challenge -Ukraine. This rooms are in the hands of me and the girls, in order to make them nice & fresh.. To be continued!

Our miracle from God -VICTORIA is here! She's the second Victoria born at the center. Her future is VICTORIOUS! 

Isn't she beautiful??

One happy family! Vicka, Dasha and Nika:)

And Kristina is doing a great job as the big sister of ALL!

God is great and his mercy endures FOREVER!

Sommerfugl II

Engang var jeg en larve. Så ble jeg en puppe.

Men heldigvis, en vakker dag fikk jeg komme ut av puppen. Jeg fikk forlate dette mørke, tunge, illeluktende som holdt meg fanget. Nå er den råtnet bort uten meg.

Jeg har fått et nytt liv. Jeg er fri. Jeg har vinger som jeg kan fly med. Igjennom jerngitter og over bronsebommer. Rører noen meg, blir jeg ikke skadet. Det er jeg for enkel til. Skyter noen etter meg, treffer de med aldri. Jeg er beskyttet av loven om aerodymamis.

Hva gjør jeg her? Jeg har ingen egen agenda- Det er jeg for lett til. Jeg kan bare fly dit vinden fører meg.

Jeg har ingen stemme. Likevel kan jeg tale.

Fordi Han som satte meg fri fra puppen og gav meg vinger, gav meg også vakre vinger. Fargerike vinger.

På russisk er ordet for farger og lys det samme. Derfor vil jeg være her hvor fargene mine også lyser.

Hva grunn har jeg til å gjemme meg? Eller hvorfor skulle jeg holde fargene mine for meg selv? Når jeg kan fly..

Ned på jorden. Løfte vingene mine idet vinden løfter meg opp mot himmelen igjen.

Og da får menneskene nede på bakken øye på meg. Babushkaene og djevuskaene. Kvinnene, mennene og de små barna…

Og når de ser meg, ser også Himmelen.

5. mars

Denne uka har gått veldig fort.

Prøver så godt jeg kan å lære jentene at det er ikke så stor velsignelse i å drikke te og sladre heledagen. Da er det i det minste bedre å gjøre som Babushkaene, drikke te, sladre og strikke. Jeg og Darina har begynt å lære jentene engelsk. Det er interessant…

Mandag feiret vi 8. mars. Det er en viktig dag her i Ukraina. Kvinner i alle aldere blir æret og satt pris på med blomster, konfekter og gaver. Det er hyggelig å få litt pris og ære innimellom.

Ellers har jeg undervist om Guds farshjerte. Det er et veldig viktig tema. Ikke bare for eksnarkomane, men for alle som vil vokse opp og bli sterke kristne.

På grunn av det verket Jesus gjorde på korset, kan vi få kalles Guds barn og VÆRE DET! Gud er vår FAR! I gamle testamentet, er han som en ektemann, hyrde, Gud.. Jesus viser han ved et nytt navn –FAR!

En Far har ingen egen agenda som gjør at han elsker sine barn. Annet enn at vi er barna hans! Slutter du i jobben, og kommer tilbake igjen, må du begynne fra bunnen og bygge opp tilliten. Er du utro mot kjæresten, er det lite sannsynlig han eller henne tar deg tilbake, selv om du ber aldri så pent. Men rømmer du fra FAR leter han etter deg dag og natt. Gråter. Ser etter deg.. Og når du kommer tilbake løper han mot deg, kaster seg om deg.. Gir deg de dyreste peneste klærne. Og arrangerer kjempefest. Når du er Guds barn, er du alltid på øverste plan av velsignelse, uansett hva du måtte finne på!

Wow!

Ellers har jeg laget en del sanger denne uken. Noen av de, har jeg sammen med Tatiana Kalistratavna oversatt til Russisk. En av de har jeg kopiert opp og lært jentene.

Og det er GØY! Jeg visste at jeg skulle lage russiske lovsanger, men trodde ikke at det skulle skje så fort. Ting skjer mye fortere når man velger å involvere andre som er flinkere enn seg selv. Det er sikkert og visst. 

Jeg må skryte litt av meg selv…

Jeg er her for å inspirere jentene… Jeg er så flink til å inspirere!

De siste dagene har bare frydet meg stort i Herren. Og det fine er at uten å mase (fordi jeg er utrolig dårlig til å mase på russisk), så får jeg jentene interessert i det samme som jeg er interessert i. Nå vil flere lære å spille gitar. Jeg jogger ikke alene lenger. Jentene sitter time på time og strikker, klipper og limer, etcetc. Og jeg elsker at de drar tak i meg, eller dunker på døra mi fordi de har mistet noen masker, trenger hjelp til akkorder, etc. Herlig!

Jeg er storesøster. Jeg har makt! Jeg kan få de til å gjøre nøyaktig hva jeg vil ved å være et godt forbilde. Jeg må innimellom inspirere de litt til vasking også. Olga har sagt at to ganger i uka er fint.

Men dørdunkingen gjør at jeg har begynt å tenke meg om et par ganger ekstra her i livet. Fordi nå har jeg på en eller annen måte… Tilfeldigvis… Fått Tatiana Kalistratovna, babushkaen som jobber her, interessert i datamaskiner.

Kapustadager, solskinnsdager og akedager.

I dag har det vært søndag. Jeg hadde med meg tre av jentene, pluss to barn på ungdomsmøte i Livets ord. Ungdomsmøtene i Livets ord er veldig bra, fordi det er oversettelse til engelsk i headset. Fordi det er ungdommer som er der. Undervisningen og lovsangen er bra, og hver gang blir noen frelst. Slike menigheter trives alle i. Dasha hadde aldri vært der før, og trivdes veldig godt, sa hun.

Nastia, den nye jenta som kom, forlot senteret etter bare en natt. Heldigvis rakk hun å ta imot Jesus i hjertet sitt. Det er klart, jeg vet jo at Guds plan for mennesker alltid er liv, glede, framtid og håp, ikke rus, destruktivitet og dårlige forhold.

Dagene er forskjellige. Noen dager er himmelen blå, og man ser alle fargene og linjene i landskapet helt tydelig. Andre dager er det tåke, sludd og snøvær. Og man ser ingenting. Handicapede Lars på Dagsenteret synes ser ut til å ha en mer meningsfull hverdag. Bemerkelser som familie, kolleger og venner kan ha glippet ut i beste mening en eller annen gang danser i takten av sitt eget ekko, i det store tomme rommet hodet mitt kjennes ut til å være. Kapusta er en ukrainsk kålsalat som er veldig god. Jeg kan fint spise den til alle måltider. Men ikke ufrivillig fordi hovedretten er uspiselig. Da blir magen også et digert luftrom (som det ikke finnes katalysator for), mens tunga kjennes som en eddiksvamp.

Det er så LETT å føle seg litt kapusta her i verden. I alle fall i Ukraina. Hvor jeg snakker språket deres dårligere enn en unge. Landet er i en elendig forfatning. Den nye presidenten folk frykter å være en råtten mann som vil selge landet deres til Russland. I nabolaget, bærer annenhver person jeg møter en flaske med alkoholholdig innhold. Jentene på senteret har blitt solgt, misbrukt, ødelagt av rus, fengslet, gjort ufrivillig gravide… Og har barn. Barn som aldri har gjort en synd i hele sitt liv! Men likevel får skyldebøtter mammaene skulle tømt over onde halliker, sviktende velverds vesen, onde ekser, osv.

Gud, Gud, Gud.

Men midt i kaoset, er det viktig å ikke kaste fra seg de gode vanene man har tillagt seg. Jeg vil jo ikke begynne å krabbe igjen bare fordi jeg et øyeblikk ikke klarte å gå. Eller kaste fra meg kartet bare fordi jeg har glemt hvordan man vender og snur på kompasset.

Det er da det er godt å ha ”en venn som er nærmere enn en bror” Jeg takker alltid Gud for fantastiske Kiyomi jeg ble kjent med i Kiev. Hun kan jeg ringe å prate med når jeg har mistet orienteringssansen. Her i tidligere SSR ser jo alle bygninger og markedsplasser like ut, så det er ikke så rart man mister orienteringssansen litt.

Faktisk ringte også lillebror idag! Det må ha kostet han en formue. Han er også misjonær fra Østfold sånn som meg, bare i Kristiansand. Misjonær med notatblokk og speilreflekskamera. Vi måtte holde litt sammen i dag, sa han. Fordi alle de andre i familien vår har akedag. Onkel Erik har laget skitrekk. De aker, griller og tar bilder. Alle, ja til og med Arne er der! Arne og Maria har forresten forlovet seg og skal gifte seg til sommeren.

I dag begynte vi å lage kort vi skal velsigne alle gjestene på TC-konferansen i april med. Jeg danset på kjøkkengulvet med lille Anya, som jeg har lært å si ”hår” på norsk. Ærligtalt det kan regne og snø, men jeg har da ikke så dårlig orienteringssans at jeg ville vært et annet sted!;) 

Fredag 26. februar

Nok en uke har passert. I stad leste jeg i Bibelen…

Om hvordan disiplene hadde vært på misjonstur, og kom tilbake til Jesus. De har hatt masse å gjøre, og hadde ikke hatt tid til å spise engang. Så da fant Jesus ut at de skulle dra på piknik ut på landet. Det var en god ide, syntes disiplene.

Så Jesus og de 12 kastet loss og padlet av gårde i den forholdsvis romslige båten de hadde lånt for anledningen, med kurs mot en jovial strand bare de visste om. Trodde de.

Jeg vet ikke hvor de kom fra. Enten hadde de blitt kjent med disiplene til Jesus igjennom misjonsturene de hadde vært på.. Eller så hadde de møtt Jesus før. Eller hørt om han gjennom noen andre som hadde møtt ham. Ikke vet jeg, men inntrykket satt tydeligvis dypt. Hvem som hadde sladret om den øde stranden, er i alle fall ikke godt å si. Tradisjonelt har Judas fått skylden, personlig holder jeg en knapp på Peter. Han hadde en tendens til å bruke utestemme overalt.

Men nok om det. 5000 hadde samlet seg for å se de. Høre om Gud. Høre om hans plan for livene deres.. Og Jesus synes synd på dem, og satte seg ned for å undervise de. Lenge underviste han dem. Så lenge at det ble kveld. Og den fredlige pikniken de i utgangspunktet hadde planlagt, hadde fremdeles fått vente på seg. Så visstnok var de 12 piknikturistene sultne, med det var sannelig også de 5000 som hadde hengt seg på. Sultne folk er risikabel business. Det vet de aller fleste som har hatt noe som helst med andre mennesker å gjøre i løpet av sitt korte eller lange liv. Sultne folk er heller ikke de dyktige til å komme opp med de glupeste løsningene. Så disiplene fant det heldigvis lurt å ta opp saken med Jesus, den klokeste blant dem. ”Dere skal gi dem å spise” var det korte, men ikke helt ukompliserte svaret han kom med. Etter mye om og men fra disiplenes side, fikk de seg til slutt til å tråle menneskemassene for det som var av blingser og småfisk. Og riktignok, helt tomt var det ikke! Trålingen hadde gitt en avkastning på 5 brød og 2 fisker. Disiplene visste med seg selv at de kvinnelige anorektikerne på den tiden, pleide å spise to fisker og seks brød til kveldsmat.  Så istedenfor å gi den dyrebare matpakka til en kvinnelig anorektiker, gav de den til Jesus. Og Jesus konsumerte den ikke. Derimot bad han disiplene om å dele ”saueflokken” inn i grupper på 50 og 100, og be de om å sette seg ned på det grønne gresset.

”Hva gjør Jesus? Hva er det han setter i gang nå? Sjelesorg mot sult i grupper?”

Jesus er helt rolig. Han holder fiskene og brødene i hendene, og løfter ansiktet mot himmelen. Sier noen ord til Gud. Gud, som Jesus svært kontroversielt omtaler som ”Far”.

Så ber han disiplene dele ut maten til gruppene med alle menneskene.

OG de holder på. Småspiser litt selv. Storspiser litt også. For se! Det er mat nok til alle. Når siden, etter ordre fra Jesus, plukker opp maten som er til overs, fyller de 12 fulle kurver med mat.

Så hva kan man lære av dette?

Selv om alt jeg holder på er småting i forhold. Men likevel er jeg liksom avhengig av Jesu bitte små brødundere i hverdagen uansett. Jeg har 10 minutter å slappe av på. Men så står det en unge og griner mens mor skifter bleie på tvillingbror. Hva gjør man da? Tviholder på matpakka, eller satser på et brødunder? Valget er ikke så vanskelig. 10 minutter strekker ikke til en anorektisk mellommåltid engang. Selvsagt har Gud nok til både meg og lille Sergey. Og Slavik og Kristina og Nika og Anya…

Det gikk opp for meg i dag at jeg snart ikke eier noe som helst selv lenger. Joggeturene deler jeg med Natasha og Alina. Ungdomsmøtet på søndag skal nytes i selskap med jentene. Jeg har riktignok mitt eget rom, men blir stadig vekk avbrutt av jenter som strikker ”tapetshki”. Jeg trodde de kom til å miste masker, men tvert imot – jeg fatter ikke hvordan det går til, med det bare oppstår nye masker på strikketøyene deres! Hehe dårlig eksempel.

Alt som rives fra kjødet gjør litt vondt. Om jeg mister rommet mitt, gjør det sikkert også litt vondt. Men det gjør ingenting! Jeg gleder meg bare til å se og betrakte hva Jesus gjør. Han vet da nøyaktig hva jeg trenger for å gi jentene og barna mat i overflod!  Brødundrene - De blir større og større.