Peter er en vanlig, frisk og rask -men noe utålmodig gutt. Han bruker mye av livet sitt på å drømme og planlegge fremtiden. En dag mens han vandrer i skogen, møter han en gammel, litt merkelig kone som gir han en meget fristende mulighet; -muligheten til å hoppe over livets kjedelige og dagligdagse øyeblikk. Hun gir Peter en sølvball som det stikker en tynn gulltråd igjennom. "Dette er livstråden din" forklarer hun. "Dersom du ikke rører den, vil tiden passere normalt. Men om du ønsker at tiden skal gå fortere, kan du ved å rykke forsiktig i tråden få en time til å passere like raskt som et sekund. Men jeg advarer deg; med det samme tråden er dratt ut, kan den ikke bli puttet inn igjen!"
Denne magiske tråden syntes å være løsningen på alle Peters problemer, det han alltid hadde ønsket seg. Han griper ballen og løper hjem.
Allerede på skolen neste morgen ser Peter sin første mulighet til å ta ibruk ballen. Timen er kjedelig, og læreren bebreider Peter for hans labre konsentrasjonsevne. Peter drar forsiktig i tråden og vips! Timen er slutt og Peter kan gå hjem. Så lett livet plutselig syntes å bli! Fra nå av begynner Peter å trekke litt i tråden hver dag.
Men snart begynner Peter også å ta ibruk tråden til å haste gjennom større perioder i livet. Hvorfor ikke dra til litt ekstra og bli ferdig med hele skolen? Han rykker i tråden -og finner seg selv som lærling i et firma. Og når han endelig har funnet kvinnen i sitt liv, hvorfor sløse bort tid med å være forlovet, når man kan hoppe rett til bryllupsnatta?
Gjennom hele livet lever Peter på denne måten. Han bruker den magiske tråden til å hoppe over livets ubehag, når det er tungt, når ungen skriker om natta, i trange økonomi-tider, når han vil ha barna til å klare seg selv.
Men desverre oppdager Peter ved livets slutt somheten i sin eksistens. Ved å tillate utålmodighet og misnøye herredømme i livet sitt, har han gått glipp av livets rikeste øyeblikk og minner. Idet han forstår at det eneste han har å se fram til er en grav innser han hvor tåpelig det var å ta ibruk den magiske tråden.
Forfatteren oppsummerer historien følgende; "Altfor ofte vil folk ha ting med en gang. Det ironiske med deres utålmodighet er er at det bare er ved å lære å vente, og være villige til å akseptere både det gode og onde at vi oppnår det som har ekte verdi.
(Jeg leste historien i en bok jeg fikk av Sherre Ann, ei veninne jeg har fått i år -"I kissed dating goodbye" av Joshua Harris.)
Historien fikk meg til å tenke på at jeg også hater å vente. Venting på jobben, lange bussturer, lange ferier, treige selskaper, kassakøer.. Jeg vet av meg selv at jeg ofte leter febrilsk om meg etter "sølvtråden" å trekke i. Det kan være mat, noe å fikle med, folk, tv, radio, ukeblader, og ikkeminst -alle appene, fb, insta osv på min iphone 5. Det handler ikke om at alt disse tingene er fæle og at vi må kvitte oss med de, men om å (noe så klisjeaktig og populært som å) være tilstede i øyeblikkene!
Livet har mange hull vi ønsker å tette, tomrom vi vil fylle. Da jeg begynte å gå med Gud fylte han et tomrom i hjertet mitt. Jesus er igår-idag-til evig tid. HAN er der -med oss -og vil fylle hvert øyeblikk!
Livet er ikke en jakt etter gode følelser og pene instagrammer. Vi er skapt for en hensikt høyere enn oss selv -KJENNE Guds vilje, SE Jesus, HØRE den Hellige Ånd og VÆRE vitner om det vi har sett og hørt -apg 22,14-15. Dette er meningen med livet mitt. Det inneholder herlige øyeblikk med helbredelser, chills og åpenbaring, men også venting.
Disse kjedelige øyeblikkene er skapt av Gud -Han som har flere tanker om deg enn det er sandkorn! (salme 139).
Mamma ringte nettop og bad meg å vanne plantene. Hun har masse plante!! Jeg ropte "Ja" inni telefonrøret, men dekninga var dårlig, så mamma fortsatte å mase om at jeg skulle vanne planter. Så var det egentlig søstern min som ringte, men jeg hørte bare mamma.. Jeg begynte selvsagt å irritere meg over alle de tusen pelargoniane og orkideene som mamma har gitt husrom og hjerterom i stua -uten å ha en eneste blomst på seg. Men da jeg tok meg selv i å kjede meg og ergre og irritere meg, rettet jeg en bønn i takk til min Himmelske Far. Og idet jeg begynte å takke for at han hadde skapt alle blomstene, skimtet jeg ut av øverste vinduet bak sofaen med alle glasstingene mamma samler på, og fikk velsignelsen av å se den vakreste rødeste solnedgangen jeg har sett på lenge -speile seg i mammas uendelige samling av glass og blomster. Akkurat som om min lille snuoprasjon mot Herrens ansikt ble møtt med et stort Himmelsk KYSS.
Jeg tenker på et bibelvers i forkynneren 12, 6;
TENK på din skaper FØR sølvsnoren slites..:)
Det er utrolig viktig.
Ikke trekk i tråden og la utålmodighet og kjedsomhet hindre deg i å tenke på din skaper.
Gud! Jeg vil ikke spole over et eneste minutt, men ha ALT du har for meg:)
I Jesu navn -
Amen!
<3>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar