Jeg er frryktelig sliten.
I kveld er jeg sliten. Ikke så glad som jeg pleier å være fordi jeg er trøtt. Generelt trøtt av mangelfull kontroll av innestemme-utestemme-knappene. Trøtt av å være så himmla glad heletiden når jeg er trøtt. I kveld er jeg trøtt av House-keepere som vil se på film og lære meg russisk for så og le av den japanske uttalen min. Jeg setter meg likevel ned foran russisk-dubbede ”les miserables”. Lille Bogdan setter seg på fanget mitt.
Bogdan er snart tre år. Mammaen hans er 21 år, har antakeligvis sterk ADHD og brukte narkotika i mange år før hun kom til Bertine-huset sammen med sin sønn. Førstegang hun var her, stakk hun av etter 14 dager. Heldigvis kom hun tilbake, og har nå vært her i tre måneder.
I dag har hun hatt med seg lille Bogdan til det lokale sykehuset for ordne og greie for en rekke nødvendigheter. Bogdan gikk selv hele veien. Først et par kilometer til trikken.. Derfra til sykehuset. Deretter opp alle trappene. Og ned igjen. Og til trikken. Og hjem igjen. Tre timer tilsammen.
Så løperundt med de andre barna. Spise fiskemiddag på tvang.
Så har vi bønnemøte. I kveld er det ”Isos pabiditi” og ”Djavall pabirsdjån” som gjelder sammen med endeløse ”Slava slava”. Minna turner og breakdanser og lille Bogdan viser selvsagt sine dyder på dansegulvet sammen med de andre barna.
Sitter han i et fang for første gang i dag tro? Etter fem minutter sover han som en sekk i armene mine. Han rikker seg ikke idet housekeeper bærer han i seng. Nydelige Bogdan snart tre år:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar