Jeg er først og fremst veldig takknemlig for at serien tar et oppgjør med manipulasjon, utnyttende lederstil, kontroll og religiøsitet, i kristne miljøer. Jeg er også veldig glad at Jesus revolution har fjernet "army" fra navnet, og sluttet å kalle medlemmene for "soldater".
Grunnen til at jeg føler for å skrive, er fordi jeg også er en tungetalende, lovsyngende kristen som går i menighet, liker å snakke og synge om Jesus på gata og tror på at det finnes to utganger på livet. Jeg kom i kontakt med Jesus Revolution da jeg var på sommerteam i Latvia som 14 åring. Siden ble jeg med på turer til Marseille, Belgia, Tsjekkia, nyttårsfestivaler, og gateevangeliseringer i Oslo. Turene tiltrakk meg, fordi her ble jeg pressentert for en Jesus som levde. På en av turene hadde jeg en veldig sterk opplevelse om at Gud kalte meg til å være misjonær i Øst Europa. Hjemme i Trøgstad startet jeg Ny Generasjon (skolelagsbevegelsen startet av Stephan Christiansen) på ungdomsskolen. På første videregående ble jeg leder i daværende NG-gruppe, og på andreåret flyttet jeg til Oslo for å gå i Jesus-church, og for å starte NG på skolen der. Jeg så på meg selv som en pioner, og var veldig bevisst på at jeg skulle begynne i "armyen" så snart mamma og pappa tillot meg det. Det var derfor jeg tok yrkesfag, for da kunne jeg ha en unnskyldning til å ta et "friår" etter andre året.
Tiden i Oslo var en veldig bra tid på mange måter. Jeg fikk mange venner, og opplevde ungdomsledere som så meg og tok meg på alvor, og hjalp meg å utvikle en personlig relasjon til Jesus. Jeg hadde ikke veldig mye direkte kontakt med Anne og Stephan Christiansen, annet enn at de talte på møter jeg var på. Men noen ting var ikke så enkelt -skolen min, Elvebakken, var ganske "hardcore" å "vinne for Jesus". Uten å kjenne noen andre kristne, fikk jeg lov å holde møter i friminuttene og invitere medelever til et rom i kjelleren. (Heldigvis fikk jeg mye hjelp av noen i Jesuschurch.) Jeg klarte ikke å bygge godt gjensidig vennskap med noen på skolen min, fordi jeg følte heletiden jeg måtte "få de frelst" før Jesus kom tilbake. Dette gnagde bare dypere i gamle sår, og gjorde meg ikke spesielt glad. Jeg var også litt redd for at Jesus skulle komme tilbake, fordi hva skulle jeg si, hvis jeg ikke hadde fått forkynne evangeliet for hele skolen min? Ny Generasjons "motto" -ihvertfall slik jeg oppfattet det på den tiden var "din skole er ditt ansvar". Mamma og pappa var ikke så veldig begeistret for alle mine holdninger, og jeg så på dem som "fiender" av Guds sak.
Det gikk ikke så veldig bra med Ny Generasjon på Elvebakken, men jeg hadde så sterk vilje at jeg bestemte meg for å faste og be en hel uke om gjennombrudd. Istedet for å spise, leste jeg mosebøkene i Bibelen, om øye for øye og tann for tann, loven om sopp på hus osv. En dag jeg bad, kom Guds ånd på en slik måte jeg ikke hadde kjent før. Jeg trodde Gud ville gi meg en klapp på skuldern og hi-five for at jeg stod på for hans sak. Men det skjedde ikke. Jeg følte at Gud bare "satte fyr på" hele Ny Generasjons-arbeidet, og lot meg stå igjen på en brent grunnmur. Jeg forstod ingenting den gangen, men senere har jeg lest om dette i 1.korinterbrev 3.10-15; Grunnmuren er Jesus, og på han kan vi bygge med gull og sølv og edelstener, eller halm høy og strå. Jeg hadde bygget med halm høy og strå. Fordi jeg ikke var "flink" nok? Nei, fordi iflg Jes 54.11-12 er det bare Gud selv som kan bygge med materiale som tåler ild. Gud er Gud -ikke jeg.
Det som skjedde dagen etter var at jeg gikk forbi "Baptistkirken" som ligger imellom skolebyggningene til Elvebakken. Jeg hadde en litt "arrogant" holdning til andre kirker, så jeg hadde ikke vært og sjekka ut programmet deres. Men i denne fasten var jeg overtrøtt og hadde null styrke til å opprettholde arrogante holdninger, så jeg gikk inn. Og hva møtte meg? Kristne bibelskoleelever som i månedesvis hadde hatt praksis med å lage en kristen kantine for elevene på min skole -med samme hensikt som mitt ny generasjonsprosjekt! Jeg tok kontakt, og hjertene våre smeltet sammen, så jeg bare gav opp hele kjellerromsprosjektet. Jeg kunne være et sted hvor alle folka allerede var, invitere den awesome dans/hiphop-gruppa fra menigheten, og dele Jesus sammen med andre fantastiske ungdommer som var noen år eldre enn meg og "tok ansvaret" for min skole. Det var som om Gud sa "jeg vil jo ikke først og fremst at du skal jobbe for meg, men at du skal leke og trives med meg og de andre barna mine slik at de som ikke kjenner meg får lyst til å bli kjent med meg."
Livet mitt ble annerledes. "Hagen" inni meg, som over tid hadde stengt gartneren ute fordi jeg skulle gjøre alt selv, var helt utsultet på kjærlighet fra pappa-Gud. Han fryda seg over å stelle hagen min, og gav meg på ny sin kjærlighet som det står i Sefanja 3.17. Noen tipset meg om undervisningen til Åge Åleskjær. Jeg hadde mp3-spiller, så jeg lastet ned, og jeg jeg spiste det så mange ganger at jeg tygde drøv. Jeg fullførte 4 års gullsmedutdanning på videregående, og begynte på Bibelskolen i OKS istedenfor armyen etter videregående.
Jeg glemte bort kallsopplevelsen fra Jesusrevolutions-tiden, og søkte jeg meg til kunsthøyskolen etter Bibelskolen. Jeg kom ikke inn, og ble deprimert, for dette var jo alt jeg ville! Jeg hadde en stående invitasjon til å komme til Donetsk i Ukraina som frivillig på et rehab-senter for kvinner med barn. Tilslutt reiste jeg og fikk fred! Jeg ble på nytt minnet om "kallet" til å være misjonær i Øst Europa. Jeg ante ingenting om Ukraina, annet enn at det var "kornlageret" under Sovjet-tiden. Magne og Olga var lederne mine. De bad meg ikke om å frelse hele verden, og avslo faktisk de fleste "åndelige framstøtene" mine, med beskjed om å kun synge og spille med damene og undervise om Guds kjærlighet. Både jeg, damene og barna trivdes og vokste for det meste. Jeg bad over hvor lenge jeg skulle være der nede, og selv om jeg trodde jeg måtte bli der for alltid, opplevde jeg Gud sa jeg skulle være der 3 år tilsammen -altså en avgrenset tid. Jeg hadde tre fantastiske år hvor jeg fikk gå i en menighet med masse ungdommer på min alder som jeg fikk bo med, spise fuglefrø i parken, synge og spille, spise aprikoser, leke med barn, lære russisk, osv. Gud var ikke en sånn hard Gud som krevde at jeg skulle frelse hele verden, og dømme resultatene mine. Salme 37.4 ble levende for meg -gled deg stort i Herren, så skal han gi deg det ditt hjerte lengter etter.
Gud krever ingenting av oss. Han elsker oss, og når han ber oss om å gjøre noe, er det fordi han vil gjøre ting sammen med oss, og vise oss hvor god han er og hvor høyt han elsker mennesker. Djevelen elsker å lesse på oss "krav" som høres kristlige ut. Jeg har seinere lært at dette kalles "religion", og vi må kaste de langt ut av våre liv, våre menigheter og forsamlinger. Lever man som leder under en ånd av krav fører til at man begynner å lesse krav på andre, og kan fristes til å ty til m-a-n-i-p-u-l-a-s-j-o-n!
Når folk ser på meg idag, ser de en gladkristen, menighetselskende, tungetalende lovsyngende, gateevangeliserende jente som har tippa 28 og elsker pappa i himmelen mer og mer. Gud er gud og ikke jeg. Noen ganger vil jeg veldig mye, og vil rive til meg Guds rike med nebb og klør. Men Gud viser meg gang på gang at jeg kan hvile i ham. Det han vil gjør han sammen med meg (egentlig istedenfor meg), og alt annet kan jeg bare legge ned. Jeg elsker alle menigheter og bryr meg ikke om personlig eller kollektiv merkevarebygging. Jeg tror fortsatt at det er to utganger på livet, og vil at folk skal bli frelst. Men det er Gud som vil det mest. Han sendte jo sønnen sin.
