20 oktober reiser jeg til Ukraina. Jeg reiser først alene. Så kommer Minna 13 november. Det går bra.
Jeg er så stor at jeg kan gjøre alt Pappa i himmelen ber meg om.
Jeg er så liten at alt jeg kan gjøre er det Pappa i himmelen ber meg om.
Veldig greit egentlig.
Jeg gleder meg veldig. En dame skal være sammen med oss hele formiddagen og tolke at Pappa ber meg om å fortelle jentene. OG hun skal lære meg og Minna russisk!
Tenk russisk.. Et verdensspråk innført overalt for å lære folk skrudde løgner som førte folket i fangenskap.
Jeg vil bruke det til å lære folk sannheten som setter fri.
19 oktober skal jeg ha oppkjøring.
Før så kunne jeg finne på å holde en oppkjøring hemmelig i frykt for at folk skulle se meg gråte.
Nå synes jeg det er altfor stress å gråte alene.
Det jeg derimot holder sjult, er antallet oppkjøringer jeg har hatt.
Jeg husker nesten ikke selv engang.
Bare husker alle de grønne "ikke bestått"-lappene som forfulgte med i skuffer og skap og permer og lommebøker fremtil jeg kverket de siste i fjor (håper jeg)
Jeg har ikke lest innholdet på noen av de, fordi da kan det hende jeg begynner jeg bare å gråte alene.
Jeg trives med å jobbe i helsebransjen. Det kan være litt stress, men alle forstår deg hvis du begynner å gråte.
Pjattpjattgodnatt.:)