KjæreGud..
Når man har litt mange tanker i hodet på engang, kan man ty til mange tiltak.
Tidligere har jeg tydd til mat. At det hjelper å spise litt er sikkert og visst. Det har bare det ene minus at det skal så fryktelig store mengder til for at det skal fungere.
Og å ringe pappa. Det funker også. Det har jeg gjort idag. Det hjalp. Bare at pappa likner på meg.. Så når han sier motvillig etter en timinutters tid at "nå tror jeg kanskje jeg må legge på", da kan man regne med at gjøremålene han har utsatt lenge står å brenner nå.
Så da hjelper det å skrive. Skriving er fint. Da tydliggjøres det for min bevissthet hva mitt hode spinner på som er "pjatt". Enkelt og greit fordi hånden min ikke gidder å skrive ned det som hodet ennå ikke har forstått at er uviktig "pjatt". Ikke alt ihvertfall:)
Jeg tenker masse på det med tid.
Vi lærte om tidsstyring på skolen idag. Jeg trodde jeg var en dyktig tidsstyrer helt til jeg kom til punktet for "hvilke gjøremål utsetter du?" Og endte med å skrive "se eget ark". Hehe.
Jeg vil jo gjøre ALT! Åh, jeg blir i fyr og flamme når jeg får lov å skrive, tenke eller snakke om alt jeg har lyst til å gjøre. Alle mine drømmer og visjoner langt der framme.. Om den dagen jeg står på en scene.. Eller synger til et bredt publikum på "senkveld". Den dagen jeg har funnet noen som vil være med meg å sykle Norge på langs.. Den dagen alle i menigheten hilser på de nye og inviterer de på kveldsmat hjem til seg etter møtet..
Åh jeg elsker å snakke om slike ting.
Men likevel. Jeg lever her og nå. Og jeg utsetter gjøremål. Verkstedarbeid i Trøgstad. Søknader til nesteår. Lage mitt private budsjett (så jeg slipper å jobbe meg ihjel og kan begynne å betale litt av det jeg skylder).. Ta ibruk sangpedagogen og gitarlæreren min elskede far har påspandert på meg for lengesiden.. Og ikkeminst lappen.. Kjæretid..
Hva gjør jeg egentlig?
Når det gjelder verkstedet så går jeg rundt å skylder på manglende informasjon fra kunder.
Når det gjelder søknadene gir jeg skylden til pcen min som er treig.
Når det gjelder sangpedagogen skylder jeg på et telefonnummer bakerst i en grønn perm jeg ikke gidder å bla opp i.
Når det gjelder lappen skylder jeg på de dustete sensorene som strøk meg sist.
Det er alltid noen å skylde på.
Men er det synd på meg? NEI! Er jeg fattig? Arbeidsløs? Ensom? I fengsel? Sulten?
Har en så resursjsterk kvinne som meg noen grunn til å fremstille seg som et misbrukt offer, som har fått livet ødelagt av noen bitchy sensorer, en treig pc og en grønn perm?
Og fortjener den grønne permen, den treige pcen og de bitchy sensorene virkelig det??
